Kina tror de ustraffet kan gjøre hva de vil i verden og mot sine egne. Et eksempel på det sees her. En demonstrant holder opp et bilde av den da fengslede, nå døde, dissidenten og nobelprisvinneren Liu Xiaobo utenfor den kinesiske ambassaden i Oslo, i dette filbildet tatt 9. desember 2010. Foto: Toby Melville / Reuters /NTB Scanpix
Ettpartistaten Kina har et synderegister så langt som et vondt år hva folkerett og menneskerettigheter angår. Likevel og absurd nok anklager de nå New Zealand for «grove brudd på folkeretten». Norge sitter helt rolig og trygt i EUs båt.
Kina burde vite at det kan lønne seg å gå stille i dørene for å unngå ubehagelig søkelys på egne feil, men slikt ligger ikke for dagens lederskap i Midtens rike.
Friskt og freidig, med bøllens tro på sin egen skremmende makt, har Kinas ambassadør til New Zealand nå elegant hoppet bukk over følgende synderegister (et utdrag):
- Tibet invadert av Folkets frigjøringshær i 1950, fortsatt er Dalai Lama i eksil.
- Kulturrevolusjonen med opp mot 20 millioner ofre.
- Massakren på Tianmen-plassen med tusenvis av drepte.
- Konsentrasjonsleirer for hundretusener av sin egen befolkning (uighurene i Xinjiang-provinsen).
- Unntakslover som kveler demokratiet i Hongkong.
New Zealand har, i likhet med store deler av den vestlige (siviliserte) verden, reagert på disse unntakslovene:
– Kinas nye sikkerhetsavtale har ødelagt rettsstatsprinsippene, undergraver «ett land, to systemer»-rammeverket som understreker Hongkongs unike status og går mot Kinas forpliktelser til det internasjonale samfunnet, sier New Zealands utenriksminister Winston Peters i en uttalelse. (NTB)
Det fikk Kinas ambassadør til å koke over av indignasjon og vi vet ikke hva, og straks kom vårt eget nasjonale nyhetsbyrå med en rapport:
Kina anklager New Zealand for brudd på folkerettenKina anklager New Zealand for brudd på folkeretten etter at New Zealand avbrøt sin utleveringsavtale med Hongkong.
Kinas ambassade i New Zealand kaller i en uttalelse avgjørelsen «et grovt brudd på folkeretten». De hevder samtidig at det er en grov innblanding i noe som er et kinesisk anliggende.
New Zealand avbrøt utleveringsavtalen som følge av Kinas sikkerhetslov om Hongkong, som trådte i kraft 1. juli i år.
Stille diplomati?
Hva så med Norge, nyvalgt medlem av FNs Sikkerhetsråd? Som den humanitære stormakt våre regjeringspolitikere alltid (uansett partitilhørighet) liker å si at vårt lille og rike land er, må vel landets utenriksdepartement også ha reagert på sikkerhetslovene som truer demokratiet i Hongkong? Særlig siden flere av våre nærmeste allierte, som USA, Storbritannia og Tyskland, nå truer Kina med sanksjoner.
Siden vi ikke kan huske å lest eller hørt noe om dette, går vi dermed til regjeringens og UDs sider for å se hva Norge har å melde. Vi tar for oss juli-nyhetene fra Victoria Terrasse:
- 3.7.20: Styrker internasjonalt arbeid for ytrings- og pressefrihet (116 millioner kr over fire år)
Selvsagt en viktig jobb, men er det virkelig avgjørende for den internasjonale pressefriheten at Norge bidrar med finansieringen av København-baserte International Media Support med en kvart million per ansatt (115 ansatte på LinkedIn) i de neste fire årene? Vi tillater oss å tvile, og leter videre.
Et slags norsk svar på BLM, kanskje? Nei, bare enda et bistandsprosjekt som går til å lønne norske og internasjonale «eksperter», til liten eller ingen nytte for andre enn ekspertene selv:
Støtteordningen inngår i et nytt norsk bistandsprogram som skal bidra til å bekjempe moderne slaveri. Programmet vil omfatte støtte til FN-organisasjoner, forskningsinstitusjoner og internasjonale og norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Programmet vil støtte tiltak som bidrar til at både myndigheter og næringsliv i større grad forhindrer, identifiserer og håndterer moderne slaveri, og tiltak som beskytter usatte grupper og individer mot rekruttering til moderne slaveri.
Men så, endelig, kommer noe om Kina og Hongkong:
Det er to linjer på norsk:
15. juli sluttet Norge seg til EU-erklæringen om Kinas innføring av nasjonal sikkerhetslov i Hongkong.
Så følger EUs erklæring på engelsk, i et språk så søvndyssende at vi skal spare leserne for å gjengi de vel 40 linjene med diplomat-språk. Men slutten må med:
«The Candidate Countries Republic of North Macedonia, Montenegro and Albania[1], the country of the Stabilisation and Association Process and potential candidate Bosnia and Herzegovina, and the EFTA countries Iceland, Liechtenstein and Norway, members of the European Economic Area, align themselves with this declaration.»
I klartekst betyr det altså at Norge, sammen med de humanitære stormaktene Island, Liechtenstein, Albania og Nord-Makedonia, liksom-demokratiet i mafiastaten Montenegro og den dysfunksjonelle, etnisk tredelte staten Bosnia-Hercegovina, har sluttet seg til EUs søvndyssende og hviskende bekymringsmelding til Kina.
BEIJING, KINA 20170407. Utenriksminister Børge Brende (H) signerer en samarbeidsavtale, mens Kinas statsminister Li Keqiang (t.h. bak) og statsminister Erna Solberg ser på i Folkets store hall i Beijing fredag. Solberg er på offisielt besøk til Kina, der gjenopptakelse av politisk og økonomisk samarbeid med Kina er hovedformålet med besøket. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
En bekymringsmelding er avgitt. Det er hva Norge har å komme med i forhold til Kina i 2020.
Det skulle vel aldri være slik at norsk UD har noe å lære bort til Kina? Nemlig at det kan lønne seg å gå stille i dørene for å unngå ubehagelig søkelys på egne feil. Dét ligger tydeligvis for dagens norske regjering.
