Anders Behring Breivik og Philip Manshaus. Begge foto: Heiko Junge / Scanpix.

Journalist Anki Gerhardsen setter fingeren på et ømt nasjonalt punkt i Aftenposten mandag, idet hun trekker en rettspsykiatrisk linje mellom straffesakene mot henholdsvis Anders Behring Breivik og Philip Manshaus. Også den sistnevnte saken tegner til å ende med strafferettslig tilregnelighet for tiltalte.

Gerhardsen fremhever en viktig detalj fra prosedyren til Manshaus’ forsvarer Unni Fries, som hun mener bør tjene til refleksjon:

– Det er viktig å påpeke at hva som er ønskelig fra samfunnets side, det er ikke et relevant hensyn for retten når dere skal avgjøre spørsmålet om tilregnelighet.

I Norge er vi verdensmestere i racerløp langs minste motstands vei, så kanskje handler det om hva som er mest komfortabelt fra samfunnets side.

Tilregnelighetsspørsmålet er egentlig ikke det viktigste i så måte.

Den ubehagelige innsikten er snarere at det for skremmende mange ikke er så godt å være ung i Norge, og mye – om ikke mesteparten – av det skyldes foreldrenes ansvarsløshet.

For selv om det ideologiske er klart til stede hos både Breivik og Manshaus, er det ingen tvil om at vi har å gjøre med to dypt ulykkelige menn, som for førstnevntes vedkommende riktignok ikke er så ung lenger.

Advokaten bruker den kjensgjerningen for hva den er verdt i retten:

Men i tillegg mener Fries at Manshaus er en psykisk skadet mann som viste så mange tegn på en bristende virkelighetsforståelse i tiden rundt ugjerningen at han ikke bør plasseres i fengsel.

Stikk i strid med Manshaus’ eget ønske og stikk i strid med de sakkyndiges konklusjon valgte derfor Fries å følge sin egen overbevisning og argumentere for utilregnelighet og psykisk helsevern.

22. juli-saken, med sine to psykiatrirapporter der den siste vant frem, er blitt et traume, antyder Gerhardsen. Og konsekvensen er klar:

Alle som ligner Breivik, som dyrker hans tankegods og ugjerninger, skal stilles til ansvar. Det er bestemt.

Men selv om man skulle akseptere dette, må man likevel stusse over vegringen som mediene, retten og sågar psykiatrien selv har mot å se nærmere på forbryternes barndom. At denne kan ha medvirket til at det gikk galt for Manshaus, virker plausibelt, ikke minst fordi morens selvmord er det første minnet han har fra sitt eget liv.

Sårbarhet, traumatiske familietragedier, venner som beskriver en ung mann som raskt forvandlet seg fra snill til giftig – det er som om det ikke er verdt å grave i. Historien hans er i stedet redusert til en enkel beretning om internett, selvradikalisering, rasisme og politisk motivert ondskap.

Den samme vegringen gjorde seg gjeldende i 22. juli-saken. Da den første psykiatrirapporten lekket, var viktige detaljer om barndommen utelatt, selv om det utvilsomt var av interesse at moren hadde mishandlet sønnen. Og psykiaterpar nummer to la liten vekt på ABBs barndom.

Hvordan er det egentlig mulig for personer med interesse for menneskesinnet å ta lett på barndommen? Den rettsmedisinske kommisjon kritiserte psykiaterpar nummer to på dette punktet, men høstet en voldsom undergravingskampanje i retur.

Det trenger altså ikke være noe galt i seg selv å dømme Manshaus tilregnelig, men det er galt å lukke øynene for at vi har laget et samfunn som skaper monstre – langt flere enn de som blir, eller prøver å bli, terrorister.

Det er også bemerkelsesverdig at det har vært liten oppmerksomhet omkring Manshaus’ homofile tendenser. Under 22. juli-saken gikk det rykter på byen om terroristens tidligere homofile erfaringer, men heller ikke det ble noe nevneverdig tema under straffesaken.

Vi snakker altså om tabuer: Man rører ikke homoseksualiteten, og man rører ikke foreldrenes moralske rett til å leve uansvarlig eller gi avkall på selve livet i en fase hvor barnet trenger mor.

Den som tror vi lever i opplyste tider, får mange sjanser til å tro om igjen.

 

Forhåndsbestill «Islamismen i Sverige» her!