22/7

Da VG i sin tid lekket den første psykiaterrapporten om massemorderen og terroristen Anders Behring Breivik, merket man seg at endel detaljer var fjernet av personvernhensyn. Men i debatten og pressedekningen som fulgte var det som om det ikke fantes noe vesentlig i de utelatte tingene. Ingen av dem som satt på opplysningene om barndommen, fant det opportunt å offentliggjøre disse før saken var avsluttet.

Nå som saken er unnagjort kommer mange av puslespillets utelatte brikker til syne, og det på en nokså eiendommelig måte: En forfatter skriver en bok, og Telegraph offentliggjør sjokkerende detaljer fra boken som, dersom de var blitt kjent tidligere, ville ha gitt helt andre premisser for den offentlige debatten — som etter alt å dømme påvirket sakens gang, da en nærmest utelot barndommen i retten og dømte i tråd med en allmenn oppfatning som var blitt grundig villedet.

Det er ikke vanskelig å forstå at man ville skåne moren for det som kommer frem, men hvordan rimer det med samfunnets behov for å belyse saken best mulig? Eller at hver stein skulle snus?

By the time he was four years old, she «sexualised» the young Breivik, hit him, and frequently told him that she wished that he were dead.

«The mother and Anders sleep in the same bed at night with very close bodily contact,» psychologists from Norway’s centre for child and youth psychiatry (SSBU), reported after Breivik and his mother spent several weeks there in 1983.

The family’s neighbours at the time became worried about her inappropriate sexual behaviour.

«During the police investigation, the neighbours also said that they had been shocked by the mother’s sexualised language,» Borchgrevink writes. «There was a lot of fighting in the apartment and they remembered sexual activity taking place while the children were in there.»

The SSBU report described Ms Behring as «a woman with an extremely difficult upbringing, borderline personality structure and an all-encompassing if only partially visible depression» who «projects her primitive aggressive and sexual fantasies onto him [Breivik]».

The psychologists reported that she would frequently tell her son that she wished he would die.

«She shifts very quickly between speaking to him with a sugary voice and openly expressing a death wish,» they wrote.

When she smacked him in an attempt to exert control, the four-year-old would taunt her that the blows did not hurt, smiling in a way she found «condescending, inappropriate and derisive».

Det var altså et ødelagt menneske som fant utløp for sin iboende eller erhvervede voldstilbøyelighet ved å gi seg selv hovedrollen i et blodbad. Hvordan det manifesterte seg politisk var sekundært. Den erkjennelsen var for smertefull å ta innover seg, og alternativet bare så altfor enkelt.

Er det noen som har sett norske aviser skrive de konkrete tingene som står i Telegraph? Hvis dette er noe som må snakkes minst mulig om av varsomhetshensyn etter at 77 mennesker er døde, er det ingen tvil om at Norge trenger mental utviklingshjelp fra utlandet.

 

Anders Behring Breivik’s mother ‘sexualised’ him when he was four