Kommentar

I dagens Norge er det omlag dobbelt så mange ansatte i helse- og omsorgstjenester som i industri og primærnæringene til sammen. Fabrikker og småindustri, som her ved Bergensbanen, har forsvunnet i takt med den nye globalismen. Arbeiderpartiets ledelse har i dag bare et teoretisk forhold til næringsliv og verdiskaping. Foto: @Roy Vestfjord

Arbeiderpartiet historiske gjennombrudd i norsk politikk for tre generasjoner siden var en vellykket stemmesanking blant industriarbeidere, småbrukere, anleggsarbeidere, fiskere, sjøfolk, skog- og landarbeidere og fotfolk i servicenæringene. Småkårsfolk landet over så Ap som sitt politiske redskap og et håp om en bedre fremtid.

I dag er yrkeslivet annerledes. Norske sjøfolk er nesten borte. Skogsarbeidere og tjenestefolk på storgårdene er vekk. Og Arbeiderpartiets grep om industriarbeidernes hjerte er tapt. En skiftarbeider i industrien sa til LO-bladet Fri Fagbevegelse i vinter at det på hans skift ikke var en eneste en som stemte Ap. Det er typisk for situasjonen for et parti som har orientert seg mot samfunnets elitemiljøer.

Arbeiderpartiet var i mange tiår selve Næringslivspartiet – med stor N. Partiet fikk utbygd vannkraft, som ble foredlet til produkter verdensmarkedet etterspurte. Fiskere, småbrukere og gårdsarbeidere ble omskolert til industriarbeidere på Lista, Karmøy, Husnes, Årdal, Sunndal, Mosjøen, Mo i Rana, Sørfold og Finnsnes. Nye bergverk ble åpnet. Nye treforedlingsbedrifter ble etablert. Titusener fikk sysselsetting i lønnsomme næringer. Lokalsamfunn i grisgrendte strøk fikk ny overlevelsesevne.

Det var derfor med god grunn at arbeidsfolk 1. mai og ellers kunne synge at «Sleggene synger og hamrene slår. Hør, kamerat: Den sangen er vår!». Men hvis Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik eller Espen Barth Eide i dag skulle istemme arbeidersangen «Vi er fabrikkenes kvinner og menn», ville det lyde falskt. De som i dag styrer partiet har bare et teoretisk forhold til næringsliv og verdiskaping. De er velutdannede mennesker som i hele sitt yrkesliv er blitt forsørget av skattebetalerne. Slik er de nye Ap-elitene.

Og så står Ap i teten for landets globaliserende krefter. Det har sitt politiske hjerte et sted ute i verden. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet torsdag ikke kommer til å støtte et nei til utenlandskabelen NorthConnect. Dette er en kabel som er startet av kommunale og fylkeskommunale kraftverk med ett eneste formål: Økt strømpris i Norge ved at høyere strømpriser utenfra kommer i retur. Ap syns kabelen er helt OK, bare den eies av Statnett. 

Men dette er ren kamuflasje. Det er kabelen som blir problemet, ikke hvem som eier den. Kraftprisene vil stige, noe som truer kraftforedlende industri. Hovedtillitsvalgt i Elkems fabrikk på Orkanger, Per Tronvoll sier til ABC Nyheter at Ap-medlemskapet opphører om partiet stemmer sammen med Regjeringspartiene. Det hjelper nok ikke. Ap ønsker å løpe globalismens ærend fremfor å ivareta norsk næringslivs interesser og hensynet til arbeidsfolk.

Vi ser det også i spørsmålet om krisetiltak for olje- og gassindustrien. Korona-krisen er allerede merkbar for oljenæringen og leverandørindustrien. Verdikjeder og næringsklynger utarmes. Næringer som gir arbeid til 225 000 mennesker og er en viktig del av velferdssamfunnets grunnmur, trues.

 NHO og LO ber regjeringen om raske tiltak fordi tiden er i ferd med å løpe ut for mange bedrifter. Det bes ikke om kontanttilskudd, men at reglene for regnskapsmessig avskrivning av investeringer endres slik at avskrivninger kan tas i raskere tempo. Avskrivninger er bedrifters utgifter til kapitalslit. Investeringer er ikke en kostnad, men noe som føres opp i bedrifters balanse og som skrives ned i verdi ved at driftsregnskapet belastes årlig for den bokførte verdiforringelsen.

LO og NHO har bedt Regjeringen om raskere avskriving. Det betyr at økte kostnader de første årene gjør at bokførte overskudd blir mindre, statsskatten blir lavere og mer penger beholdes i bedriften. For statskassens del blir ikke skatteinntektene mindre, men de forskyves – samtidig som bedriftenes kostnader tas i raskere tempo. Tiltaket koster ikke staten en krone, bare at de samme kronene kommer senere inn.

Dette behøver en ikke være siviløkonom for å forstå, men venstresiden har alltid vært tungnemme på dette punktet. Øystein Djupedal, som i årene 1997-2001 var SV-medlem av Stortingets finanskomité hevdet at partiet var næringslivsvennlig fordi partiet gikk inn for å redusere avskrivningssatsene! Han forsto mye!

I motsetning til SV har LO forstått at økte avskrivningssatser i det korte perspektiv betyr at mer penger blir igjen i bedriftene, men over tid blir det et nullsumspill. Staten får sin skatt, men litt senere. For kriserammede bedrifter betyr det å ha mer likviditet på plass for å dekke løpende kostnader – og slik sett redusere risikoen for i pandemiens skygge å havne i skifteretten.

Regjeringen har bestemt seg for å vente med tiltak til oljenæringen inntil revidert nasjonalbudsjett kommer om en måneds tid. Og Arbeiderpartiet har også bestemt seg for å vente. Mens Senterpartiet og Fremskrittspartiet står klar i Stortinget for å støtte tiltakene som LO og NHO foreslår, forholder Ap seg taus. Det er likegyldig for Ap om bedrifter går over ende og titusenvis av arbeidsplasser går tapt. For nå er partiet blitt sjarmert av «Det grønne skiftet» og da er gass og olje fy-fy. Oljen er folkets eiendom, men Ap vil nekte folk å vite om folket eier verdier i form av olje og gass i havets undergrunn utenfor Lofoten og Vesterålen. 

Slik omdanner Ap seg fra et næringslivsvennlig og verdiskapende parti til et parti som kutter røttene til sitt opphav og smisker med dem som roper høyest – slik at tillit og troverdighet ødelegges på alle hold.

«Vi er fabrikkenes kvinner og menn» – for en vits!

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!