Ville du reagert om en hvit mann fant en kur mot korona?

Det å ansette forskere basert på deres kjønn og hudfarge i stedet for deres vitenskapelige dyktighet, kan være direkte farlig i disse pandemitider. Men identitetspolitikken har festet et uhyggelig fast grep om akademia, og prioriterer derfor mangfold over muligheten til å redde menneskeliv.

Forskere ved Oxford University og King’s College London kappes om å utvikle en rimelig ventilator som raskt kan bygges med lett tilgjengelige komponenter. Skal det ha noe å si at alle ledende forskere på prosjektet er menn? Ja, for tar man byråkrater som jobber med universitetsmangfold og mange akademiske ledere og dekaner på ordet, vil forskerinitiativet være handicappet av fravær av kvinner blant prosjektlederne.

Det er den kjente forskeren Heather Mac Donald som reiser denne problemstillingen i Wall Street Journal (bak mur). Hun fortsetter:

Obligatoriske mangfoldsuttalelser er nå allestedsnærværende og nødvendige når det gjelder ansettelser til jobber innen naturfag, teknologi, ingeniørvitenskap og matematikk. En forsker på Alzheimer som søker en stilling i et nevrologilaboratorium, må dokumentere sine bidrag til «mangfold, rettferdighet og inkludering». Ved University of California, Berkeley (UC), avviste instituttet for biovitenskap 76% av søknadene det mottok i fjor, nettopp fordi de manglet tilstrekkelige uttalelser om mangfold, rettferdighet og inkludering.

Ansettelsesutvalget så ikke engang på de forskningsrapportene til de søkerne som ikke dokumenterte sin egnethet i tråd med det identitetspolitiske mantraet.

Tilsynelatende betyr det lite at de gjenværende kandidatene kanskje var de beste forskerne på sitt felt. Det som betyr noe er hvor flinke de under jobbintervjuet er til å diskutere “distinksjoner og sammenhenger mellom mangfold, rettferdighet og inkludering”, slik det står beskrevet i UC Berkeleys mangfoldsveileder.

Ansettelsesprosessen ved UC Berkeley resulterte i et frafall på 75% av hvite forskere fra den opprinnelige søkermassen, mens andelen latinamerikanske og svarte søkere på den endelige short-listen økte med hhv. 450% og 325%.

De avviste søkerne viste utilstrekkelig kunnskap om “dimensjoner av mangfold som er resultatet av forskjellige identiteter, spesielt URM-er” – som står for «underrepresenterte minoriteter», skriver Mac Donald videre. Kanskje var noen så frekke å antyde at rasekvoter og kjønnskvoter ved ansettelse innen realfag, står i motstrid til universitetets forskningsoppdrag?

Få av UC Berkeleys nobelprisvinnere innen medisin, fysikk og kjemi ville blitt ansatt i dag, fordi de ikke hadde bestått dagens test om mangfold, rettferdighet og inkludering. Det er vanskelig å forestille seg at f.eks. Ernest Lawrence (1901-58), oppfinner av syklotronen, ville ha «lagt frem bevis» for at han hadde satt seg inn i de «personlige utfordringene som URM står overfor ved akademiske forskningsinstitusjoner». Lawrence ville vært for fokusert på å forstå atferden til kjernefysiske partikler.

Francis Collins, direktør for National Institutes of Health, kunngjorde i juni at han ikke lenger ville delta på vitenskapelige konferanser som viste «utilstrekkelig oppmerksomhet på inkludering.» Collins utfordret kollegene på det biomedisinske området til å bli med i hans boikott av overveiende mannlige vitenskapelige paneler, eller «manneler» som han kaller disse panelene. Riktignok kan det hende at de dyktigste forskerne som jobber med å avkode RNA for et spesielt skadelig virus kan være hvite eller asiatiske menn – men pytt, pytt. Identitetspolitikk har forrang!

Den 30. januar kritiserte CNN president Trumps koronavirus-taskforce for å være for hvit og for å bestå av for mange menn. Ville Mr. Collins avslått en invitasjon til å delta på dette teamet med mindre Anthony Fauci, leder for National Institute of Allergy and Infectious Diseases, eller en annen hvit mannlig forsker ble erstattet av en «native American» (også kjent som indianer)? Mye kan tyde på dét.

Antimeritokratiske preferanser er allestedsnærværende i realfagene – i studentopptak, tildeling av tilskudd og stipendpenger, og ansettelser og kampanjer. I februar kunngjorde Harvards dekan for naturvitenskap at han ville ansette to junior-forskere innen realfag «basert på deres evne til å styrke mangfold, inkludering og tilhørighet» i fakultetet.

Realfagutdannelsen blir vannet ut i håp om å få uteksaminert flere kvinner, svarte og latinamerikanere. Vil vi ha de beste molekylærbiologene og farmakologene som jobber med en kur mot korona? Eller ønsker vi at de beste kvinnelige, svarte og latinamerikanske molekylærbiologene og farmakologene jobber med det? Noen ganger vil samme person naturligvis tilhøre begge kategoriene. Men når det ikke er tilfelle, er det meningsløst å vurdere kjønn og hudfarge som overlegne kvalifikasjoner. Gitt eksisterende forskjeller i matte- og naturfagferdigheter, kan proporsjonalitet i realfagutdannelsen bare oppnås ved å senke standardene.

Det å avlede forskernes tid og oppmerksomhet vekk fra forskning og i stedet over mot oppfyllelse av identitetspolitiskde krav, er selvsagt noe vi ikke kan ta oss råd til. Men mange politikere ser sitt snitt til å presse frem identitetspolitikk så snart de har anledning:

Gjenoppliving av økonomien vil være en like presserende oppgave som å bekjempe korona-pandemien. I et tidlig utkast til forrige måneds $ 2 billioners redningspakke til næringslivet i USA, krevde Demokratene at selskaper som søkte bistand måtte inkorporere identitetspolitisk mangfoldsbyråkrati i sine virksomheter for å få støtte

De eneste kvalifikasjonene som skal ha betydning for forskning og vitenskap, bekostet av det offentlige eller private næringsliv, er kunnskap, innsikt og drivkraft. Korona-epidemien kan kanskje få flere til å forstå at å ansette forskere etter kjønn og hudfarge i stedet for vitenskapelige prestasjoner, kan være livstruende.