Sakset/Fra hofta

Politikerne undervurderer den menneskelige faktor, den som bestemmer hvordan mennesker oppfører seg, uavhengig av pålegg. Det er styrken i familiebånd og personlige relasjoner som bærer mennesker gjennom vanskelige tider, ikke en diffus «nasjonal dugnad». At politikerne fortsatt bruker disse forslitte ordene, er et tegn på svakhet. Foto: Jan Haas/Scanpix

Hvis våre personlige erfaringer er noe å gå ut fra, er koronavirus noe vi allerede har tett innpå livet, både som familier og arbeidende i Document.

Det begynte med at et intervjuobjekt som skulle deltatt i tv-opptak torsdag ble underlagt karantene fordi svigerfaren fikk påvist smitte, og han hadde vært på besøk to uker tidligere. Dermed inn i fryseboksen. Det ga litt gjenlyd også i redaksjonen, for vedkommende hadde hatt en stor sosial kontaktflate i de to ukene.

Det er slikt man ikke vet. Det er alltid i ettertid man får vite, når det er for sent.

En annen i redaksjonen var hos et øyesenter og fikk spørsmål om vedkommende hadde vært på øyeavdelingen på Ullevål. Negativt svar. Men vedkommendes kone hadde fått påvist svineinfluensa halvannen måned tidligere. Øyesenteret ville neppe vært begeistret over å få vite det. Men hvor grundig skal man gå inn på eventualiteter? Slike avveininger står tusenvis av mennesker overfor hver eneste dag. Hvis de er for grundige og tar alle forbehold i betraktning, får man ikke gjort noen ting. Derfor er de fleste nokså pragmatiske og satser på at det går bra. Vanligvis gjør det dét, men koronaen er slem.

Likevel vil mennesker fortsette å være mennesker inntil prisen begynner å bli høy:

Yngstemann på 17 kommer hjem fra internasjonal videregående og forteller om seks smittede på skolen. Den tar nå pause på to uker, men det er for sent. Hvor mange har de seks rukket å smitte?

Politikerne vil alltid komme for sent. De reagerer når skadeomfanget går opp for dem.

De prioriterer nå vitale samfunnstjenester. Barna til personalet i disse tjenestene vil få tilbud om egne barnehager. For, som det heter: De eldre skal ikke passe barnebarn, det er besteforeldre som er de sårbare.

Er dette realisme? Hvem andre enn familien stiller opp når det røyner på?

Erna, Raymond og kongen snakker om «nasjonal dugnad». Dét er pjatt. Vi stiller opp for kolleger i et godt arbeidsmiljø, men når det gjelder å ofre livet, gjør vi det bare for våre nærmeste. Dét er den brutale sannhet.

Den anonyme solidariteten fordamper lett, og å appellere til den, vitner snarere om svakhet.

For når du ringer til fastlegen og hører at han er på ferie, og at erstatteren er syk, og du ringer sykehuset og får høre at du må gå gjennom den lokale legevakten, forstår du at du er alene.

Det Erna er god på, er fine ord. Men dét bringer deg ikke gjennom en epidemi.

Dét gjør bare mennesker som bryr seg om deg, og som du bryr deg om.

Hvorfor skal politikerne hele tiden flyte oppå?

Kjøp Halvor Foslis bok her!