Statsråder i Erna Solbergs fjerde regjering på Slottsplassen i Oslo den 24. januar 2020. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.

En meningsmåling som tirsdag kveld er offentliggjort i VG, viser at oppslutningen om partiene som utgjør Erna Solbergs regjering, forsetter å synke. Høyre får 17,9 prosent, mens tullepartiene KrF og Venstre begge er under sperregrensen med henholdsvis 3,5 og 3 prosent – til sammen mindre enn en fjerdedel av de spurte.

Hvis det var valg i morgen, ville altså Solbergs singulært udugelige mannskap ha blitt feid ut av regjeringskontorene, og det aldeles fortjent. Hva skal man med en regjering som setter terroristers interesser høyere enn landets? Eller med en regjeringssjef på klimakjøret som er blitt så høy på de utopiske «bærekraftsmålene» til FN at de fullstendig overskygger nasjonale hensyn, ikke minst fordi disse interesserer henne midt i ryggen?

Bildet i VG-saken om meningsmålingen forklarer langt på vei hvorfor denne siste trepartiregjeringen til Erna var politisk død omtrent idet den ble utnevnt. Alt er feil med det bildet, der den nye regjeringen uten FrP viser seg frem på Slottsplassen: Raja, Skei Grande, Hareide, og ikke minst statsministeren, som har blitt påprakket homoflagget, og av en eller annen grunn synes det er helt i orden å posere med det for anledningen.

Kanskje er det fordi Erna trives best med å ha statsråder som er akkurat like middelmådige intellekter og omtrent like manipulative politikere som henne selv, at hun omgir seg med en tidligere ungdomskriminell og islamistfunksjonær som Raja, eller en splittende hypermoralist med hjertet på venstresiden som Hareide.

Men når Norges nyutnevnte regjering poserer fremfor journalister og statsministeren gladelig lar seg avbilde med homoflagget, må det ha gått mange sikringer. Er det liksom dette flagget som symboliserer Norge heretter? Hvorfor er det ingen rundt henne som griper inn og sier fra hvor toskete dette tar seg ut? Statsrådskollegiet fremstår som en søplegjeng som ligger under for en søpleideologi.

Faktum er at Erna Solberg og hennes kollegium er så politisk ferdig at hennes forbilde Angela Merkel fremstår som ung, energisk og lovende i sammenligning. Høyre er også ferdig som et stort parti med mindre det veldig snart iverksetter en redningsoperasjon for ikke å gjøre irreversibel skade.

Under Solbergs regjeringstid har vi fått flere offentlig ansatte, økt oljepengebruk og flere innvandrere inn på permanent forsørgelse på nordmenns regning. Regjeringssjefen sa så sent som i 2016 noe så fantastisk dumt som at «vi kan mestre å ta imot og bosette 30.000 flyktninger i året» – en uttalelse som vitner om at hun har en så desperat manglende vurderingsevne at hun ikke risikofritt kan si noe annet offentlig enn det hun har lært utenat fra rådgiverne sine på forhånd.

I den samme perioden har regjeringen skapt større avstand til USA og lagt seg på rygg for Kina. Nå sist har Erna omtalt flere av sine velgere i like nedlatende termer som Hillary Clinton omtalte konkurrentens i 2016. Og snarere enn å representere Norge forsøker statsministeren å outsource så mye norsk selvstendighet som mulig til overnasjonale organer, der hun selv deltar i ett av dem, og hun setter seg fore å forklare nordmennene at dette er noe nødvendig som de må finne seg i.

Statsrådene hennes har heller ikke vist nevneverdige kvaliteter. Finansministeren sier mer eller mindre rett ut at Norges eldre er en klamp om foten, men har ikke noe å si på at statsministeren og utenriksministeren strør om seg med penger utenlands. Og han er tilsynelatende ikke bekymret over at hærskarer av unge med innvandrerbakgrunn ikke kan norsk, ikke fullfører skolen eller ikke bidrar i arbeidslivet.

Segregasjonen, gjengkriminaliteten og volden som dette sistnevnte fenomenet avstedkommer, hører vi heller ikke noe om. Vi må nøye oss med kriminalreportasjene. Da justisministeren het Listhaug, var retorikken hennes om disse tingene tilsynelatende så livsfarlig at den sittende statsråden for sikkerhets skyld bare har erkjent at Grønland har «utfordringer» etter å ha spasert en tur der.

Helseminister Bent Høie, som har prioritert offentlig finansiering av hivsmittedempende medikamenter fremfor kreftmedisiner, gjorde seg spesielt negativt bemerket under begravelsen til den drepte Maren Ueland, ved å anbefale noe så fantastisk uansvarlig som å fortsette å dra fritt og fryktløst verden rundt «slik Maren gjorde det» – som ble brutalt myrdet av islamister i Marokko. Helseministerens beredskap mot koronaviruset ser ut til å være i samme nonsjalante klasse som hele samfunnets beredskap mot den islamske ekstremismen.

Med nyutnevnelsene etter at FrP trakk seg ut, er parodien blitt fullkommen. Oljenæringen, som er landets viktigste, har fått en klimaaktivist som ansvarlig statsråd med den halvstuderte Tina Bru. Vi har en «klimaminister» i Rotevatn som tror at prognoser for verdens klimautvikling er like solid vitenskap som at Jorden er rund.

Og i Nikolai Astrup har vi en «moderningseringsminister» som tror at verden kan beholde sin økonomiske vekst og bli som fantastiske, grønne og rike Norge hvis hele planeten blir et globalt nullutslippssamfunn. Som om hele verden kunne selge seg ut av kull, som står for en fjerdedel av verdens energiproduksjon, slik det norske oljefondet stiller ut sin innbilte prektighet med å gjøre, til omverdenens stort sett tause forundring.

Er det noe rart kronekursen raser?

Hvilken bedrift ville ha vært så suicidal at den engasjerte denne gjengen og gav den ansvar?

Faktum er at noe slikt bare kan skje i politikken, som etter hvert er blitt så vanntett forseglet fra befolkningen at mesteparten av den er politisk hjemløs – kanskje en logisk utvikling i et land hvor stadig flere er sosialt, økonomisk og kulturelt hjemløse også.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!