Gjesteskribent

Bordet er dekket for de med hammer og sigd. Høyresiden serverer. Fra en kunstutstilling i Centre Pompidou, Paris. Foto: @Roy Vestfjord

Venstresiden har hatt privilegiet av å eie definisjonsmakten i alt for lang tid. Moralisering, brunbeising og dydsposering er blitt dens varemerke. Skal høyresiden ha sjanse til å vinne hjerter og debatter, må den styre klar av f.eks. bombetrusler mot SAS’ reklamebyrå. Men vet vi egentlig hvem som ringte den inn – kanskje ble vi lurt av venstresiden igjen?

Det er mange utfordringer en ung, håpefull og høyreorientert mann eller kvinne står overfor idag. En av dem er stigmaet som følger av å innta posisjoner som idag anses som upopulære, bakstreverske, trangsynte, intolerante – og på sitt verste: rasistiske. En annen utfordring er knyttet til å tilbakevise nevnte stigma overfor andre unge mennesker, når modernitet og ideologi subtilt og direkte har fått dem til å internalisere et narrativ. En tredje er den intense aversjonen mot argumenter som imøtegår dette narrativet.

Men den aller verste utfordringen er dessverre noe som er selvforskyldt. Den er høyresidens akilleshæl. Som et slags forord kan man nevne at venstresiden har eid definisjonsmakten (og derav drevet narrativet) i flere tiår nå. Makten som akkompagnerer denne definisjonsmakten er ekstrem, og det er utrolig vanskelig å kjempe mot en slik Leviathan.

Venstresiden kan slippe unna med brunskvetting, svartmaling, stråmannsargumentasjon, hersketeknikker, usannheter og skitten polemikk i debattsfæren, samt broilerkultur, korrupsjon, og til og med legitimering av vold mot sine politiske motparter i den politiske sfæren.

Alt dette er resultatet og privilegiet av å eie definisjonsmakten.

Vi på høyresiden kan IKKE unne oss noe av dette. Hvis vi skal ha en sjanse til å vinne hjerter, debatter, valg og unge sinn, så er det ett mantra vi må følge:

Vi må være bedre.

Vi kan ikke ha uinformerte argumenter, sirkusmusikk, kjeltringtendenser med falske reiseregninger i politikken, rabulistiske kommentarfelt i offentligheten, og svare venstresidens galskap i affekt med trusler og vold.

Her kommer akilleshælen inn: Hvorfor er vi ikke bedre?

Når SAS flesker til med en reklamekampanje full av kulturrelativistisk propaganda, blir arrestert på det, svarer konspiratorisk, og er på hælene etter et samlet korps av sinte borgeres rettmessige indignasjon. Når man endelig ser ut til å bryte gjennom med et legitimt argument. Når vinden ser ut til å snu…

Så er det selvsagt en idiot som sender inn en bombetrussel til PR-byrået.

Vipps så er det gjort. Momentumet har blitt slukt inn i et svart hull, alle fordommer folk har mot høyresiden er bekreftet, indignasjonen er nullet ut og narrativet er gjenopprettet.

Vi må spørre oss selv: Hva er det vi vil oppnå?

Uredigerte kommentarfelt på Facebook, løse kanoner i politikken, liten appell til ungdommen, den konstante og dypt urettferdige sidestillingen med handlingene til demente rasshøl som Breivik og Manshaus, og uten et snev av definisjonsmakt: Hvordan skal vi ha et håp til å oppnå noe som helst?

Fire små ord, og min bønn til alle på høyresiden:

Vi.må.være.bedre.

Signaturen skriver under pseudonym.