Kommentar

Portrett av Ari Behn tegnet etter hans død. Kunstner: Thomas Knarvik. Portrettet er gjengitt med kunstnerens tillatelse.

Det er lov å håpe at vennene som hyller lyset også tok kontakt når det var mørkt. At de ryddet kjøkkenbenken og gikk ut med søpla når alt var krevende og selvmedlidende og stygt. Alle selvmord har ett fellestrekk man ikke kommer utenom: De utføres alltid når ingen andre er der.

Mediene gjør seg til mikrofonstativ for kjendisers trang til egeneksponering etter Ari Behns død. Det er et uverdig skue. Den overfladiske hyllesten av «det fantastiske mennesket» iblandet det mørkere, mer dyptliggende uttrykket for vår tids behov for å grafse i det private, er gjennomgående. Det er usunt, selvsentrert og uten respekt for hverken avdøde eller avdødes familie.

Det individualistiske samfunnet har den baksiden at menneskene blir selvopptatte. Med medier som heier fram kjendiser som i størst mulig grad invaderer det private, oppstår en destruktiv kikkerkultur. Etter Ari Behns selvmord har utallige kjendiser fôret pressen med bilder av seg selv med avdøde, som om de poserer med en rekvisitt. Når mediene formidler minneord som handler mer om den til enhver tid gjeldende kjendisen enn om den døde, sementeres det overfladiske som en verdi.

De presseetiske rådene om varsomhet ved omtale av selvmord er pulveriserte. Denne gang etter familiens ønske. Men hvorvidt Kongehuset og familien forøvrig så for seg konsekvensene av åpenheten, er vanskelig å vite. Åpenheten om selvmordet ble straks en anledning til å posere med vennskap og sorg.

Hva effekten blir er umulig å si. Men alt som omtales i stort omfang har en smitteeffekt. For friske mennesker kan det føles godt og riktig å snakke om selvmord. For syke mennesker kan det inspirere til å velge samme utvei. Poseringskulturen kan skape en illusjon om at man virkelig sees når man er borte. Pressens posting av numre til mental helses hjelpetelefoner fritar ikke pressen for ansvar. Det er bokstavelig talt et dødsalvorlig ansvar.

Pressen lar kjendiser hylle livet og fordømme døden og eksponere sine festligste stunder med Ari Behn og velle ut av seg sin sorg og sitt vennskap. Og vi vet at vi mennesker er anlagt slik at alt går seg til i minneordet. Det lysende er det vi skal minnes, av noen i ord, av andre i bilder av seg med den avdøde. I festlige stunder, iført penklær og med champagne i hånden. Ingen bilder av et kjøkken med stabler av skitne tallerkener og tomflasker og overfylte askebegre. Ingen tosidighet.

Det lavmælte og omtenksomme er en tapt verdi i pressen. I livet bør det ikke være det.