SIAN-leder Lars Thorsen føres bort av politiet i håndjern i forbindelse med en demonstrasjon i Kristiansand den 16. november 2019, hvor en koran ble påtent. Det å skjende Koranen kan være brudd på straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, sa politidirektør Bente Bjørnland etterpå. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix.

Vi som ble født rundt midten av forrige århundre, vokste opp i landets beste tid, etterkrigstiden. Og jeg mener at vi stadig er gunstig stilt, for i dag kan vi glede oss over friheten i pensjonisttilværelsen. I motsetning til yrkesaktive trenger vi ikke frykte at karrieren bli skadelidende eller ødelagt dersom vi offentlig uttrykker vår mening om politikken som føres i landet.

Her skal det handle om straffelovens §185, kjent som rasismeparagrafen, nå også kalt «hatparagrafen». Flere argumenter for å bli kvitt den er velkjente, men uten en videre kulturell kontekst blir det uforståelig at en så åpenbar trussel mot ytringsfriheten kan stå så sterkt.

Noen historiske spekulasjoner

Hvorfor er det verdifullt å uttrykke det man tenker? Folk tenker jo mye tull. Må det ikke være bedre å si sannheten, og klokt å uttrykke seg med respekt for dem som har makt?

Kanskje var det første ytringsforbud et forbud mot blasfemi. Det er farlig å provosere gudene. Hele samfunnet kan bli rammet dersom en enkelt gjør det.

Et kjønnsperspektiv er også relevant. Det er liten tvil om at mannsherredømmet var basert på fysisk styrke. De færreste kvinner kan uten kurs i selvforsvar legge en mann i bakken og holde ham nede. Nå som før begås de fleste voldsforbrytelser av menn.

Immanuel Kant mente at kvinner er menn verbalt overlegne, noe han identifiserte som det mest effektive kvinnelige maktmiddel gjennom tidene. Siden kvinnen kjenner mannens svakheter, kan hun såre og krenke ham med hånlige ord. Følgelig må han stoppe kjeften på henne. Forut for skriftlige lover har høvdinger og klanledere slått ned på ytringer som sårer ham og hans nærmeste. Sladder og bakvaskelser ble lenge regnet som «kvinnfolkaktig» – en påminnelse om hvor viktig det var for mektige menn å stoppe kjeften på dem.

Konger og keisere var underlagt et dobbelt ideal. De skulle være dyktige krigere og gode mennesker. Fromhet og lærdhet, dvs. boklige interesser, kunne gi anerkjennelse for godhet. At makthaveren gjorde noe for å hjelpe de fattige, var også godt. Velgjørenhet ble etter hvert en viktig herskerdyd, og dominerende i demokratiets tidsalder. Den moderne staten viser sin moralske karakter ved å støtte de svakeste i samfunnet.

George Frederic Watts (1817–1904), utsnitt av portrett av John Stuart Mill (1873), olje på lerret, 66,6 x 55,3 cm, National Portrait Gallery, London

Sansen for ytringsfrihet må ha utviklet seg ut fra erfaring med ytringsforbud. Først når et forbud finnes, kan man oppdage verdien av å avskaffe eller ignorere det. Det tok lang tid å oppdage den verdien, her er tale om et moderne innslag i politisk filosofi. Den tungtveiende begrunnelsen for ytringsfrihet kom først med John Stuart Mills «On liberty» (1859). Internasjonal anerkjennelse ble uttrykt i FNs Erklæring om universelle menneskerettigheter (Artikkel 19).

Man har forsøkt å forsvare §185 med at hatefulle ytringer «ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre». Men utvilsomt har de det. Paragrafen gjør det til statens oppgave å stoppe kjeften på dem som sårer noen. Disse «noen» er ikke lenger makthaverne selv, men antatt utsatte minoriteter. Det handler om en politikk for språklig renhet.

En omfattende trang til renhet

Paragrafen hører hjemme i en omfattende trend i den vestlige verden, kjennetegnet ved innsnevring av akseptable meninger. Behovet for slik innsnevring er i dag, tragisk nok, særlig sterkt blant studenter. Ved noen av vestens fremste universiteter er studenter grepet av trang til no-platforming. Det skal ikke mye til før en taler er uønsket. I The Spectator den 26. november i år stilles spørsmålet: «Why is there more intellectual freedom in Bucarest than Cambridge?» Forfatteren, Radomir Tylecote, har fått beskjed om at et innlegg til støtte for Brexit er uønsket i Cambridge. Altfor kontroversielt for stedets studentforening. Man ville ha noe mer mainstream, ikke noe «omstridt», som det heter hos oss. I Bucarest var temaet velkomment hos studentene. Et selsomt glimt fra vest og øst i Europa i dag.

Studenter ved University of California at Berkeley (UCB) protesterer mot at den konservative kommentatoren Ann Coulter får tale under et arrangement på universitetets campus den 20. november 2019. Plakaten forkynner at Berkeley er et «fristed» – mot meninger man ikke aksepterer? Foto: Noah Berger / AP / Scanpix.

Jeg tror en viktig grunn til ungdommers politiske skråsikkerhet er idealistisk avsky for urenhet. EF/EU har vist seg som en fleksibel katalysator for slik avsky. I Norge i 1972 var studenter massivt imot medlemskap. Vi la merke til at de fleste mektige institusjoner og personer i samfunnet var for, dermed måtte EF fremtre som en allianse for de mektige gamle. I Storbritannia har studenter lagt merke til at eldre folk stemte frem Brexit i 2016, og dermed fremtrer EU som en frihetens ungdommelige høyborg.

Hvis et standpunkt mislikes, blir det lett mistenkt for være et symptom på pervers ideologi. (Brexit uttrykker nasjonalisme, som ikke kan skilles fra rasisme…). Det overrasker ikke at nazi-anklager fremsettes mot dem man absolutt ikke vil ha i nærheten. Men rasistanklager fremsettes nå så hyppig at de er i ferd med å tape sin fordømmende kraft, om de ikke allerede har gjort det.

§185 tar sikte på beskytte bestemte grupper mot hån og ringeakt. Hatytringer er blitt et prioritert område for politiet. Ideen er ekspansiv. Har man først antatt at staten skal bekjempe hat, hvorfor ikke sette inn krefter for å slå ned flere varianter av samme urenhet, hvorfor ikke alle?

Nytt kapittel i den orwellske saga

Toleranse er et vesentlig trekk ved et godt, liberalt samfunn. Toleranse betyr kort sagt overbærenhet, at man gir avkall på å forby noe man har makt til å forby. Mer toleranse var lenge trenden i den vestlige verden. Så, på slutten av forrige århundre, fikk vi «nulltoleranse» for en rekke urene fenomener. I Canada arbeider politiet i dag med kategorien «ikke-kriminelle hathendelser». Heller ikke disse skal tolereres. Politiet i Montréal gir følgende definisjon:

«A hate incident is a non criminal act that could affects the sense of safety of a person or an identifiable group of people and that, given the context, is perceived as such by reason of race, national or ethical origin, language, color, religion, sex, age, sexual orientation or an inability, among others.»


Publikum bes rapportere hendelsen. Dette er et direktiv under en regjering ledet av Justin Trudeau, som går for å være liberal.

Skjema for rapportering av «ikke-kriminell hathendelse» til Montréal-politiet. Skjermdump: Service de police de la Ville de Montréal (SPVM).

Hva skal man kalle en stat der det regnes som liberalt at politiet oppsporer «ikke-kriminelle hathendelser»? Vi har foreløpig ikke et egnet ord for det, for dette er et nytt kapittel i den orwellske saga. For meg virker det i overkast optimistisk å tro at vi her i landet slipper unna. Hatparagrafen står der som en permanent trussel.

Stadig hylles det nye «mangfoldet», som om nordmenn tidligere var et ensformig og enfoldig folk. En utrolig frekkhet, i grunnen, men verre er trusselen mot vår frihet. Vi vet nå at friheten kommer under press når en stat setter seg fore å skape et nytt mangfold, et multikulturelt samfunn. Denne politikken har vært kjørt frem av makthavere uten anelse om forutsetninger for fortrolighet og tillit, ingen anelse om hvor lett slike kvaliteter går tapt. Derfor må straffelovgivning settes inn. Håpet er at stadig flere innser hvor viktig det nå er å forsvarer ytringsfriheten, alle friheters mor.

Men det er riktig at toleranse for ytringer ikke kan være grenseløs. Forbud må gjelde trusler, siden det er de som begrenser andres frihet. Trusler kan være fremsatt i et språk uten slibrige, krenkende ord, helt nøkternt: «Vi vet hvor du bor.» Der skal staten sette inn sin avskrekking, noe den gjør i straffelovens §263. §185 rammer meninger. Selv motbydelige meninger skal ikke rammes av straffeloven, men det skal ikke tåles at noen utsettes for trusler.

Fra velferdsstat via klientsamfunn til sterkere formynderstat

Velferdsstaten er så vellykket at ikke noe parti kan gå inn for bygge den ned. Den kan bare vokse, og skaper dermed klientsamfunnet. Folk vet at det er noe å vinne ved å fremstå som medlem av en svak gruppe, for svakhet er blitt et vektig argument overfor staten, offentligheten og alle snille mennesker. Noe slikt var uvanlig før. Folk fremhevet heller sin styrke, med fagbevegelsen som forbilde. Blant annet §185 gjør svakhet til maktfaktor. I klientsamfunnet kjennes det ikke som et paradoks. Og statens makt vokser desto flere svake den må beskytte.

Hvis det er kriminelt å vise ringeakt, hvorfor er da ringeakten begrenset til fire spesifiserte grupper? Det er inkonsekvent. Politiet i Montréal har ganske riktig fastslått at disse fire er «among others». Det tas vel da for gitt at nye vernede grupper er minoriteter. Kanskje blir dette uttrykt klart i den canadiske lovgivningen, det er ikke klart i den norske, for også majoriteten i et land har en «hudfarge, nasjonal og etnisk tilhørighet» (paragrafens kriterium a). Har lovgiver klart å forutse rasisme mot hvite nordmenn? Neida, noe slikt regnes nok stadig som helt irrelevant. Hvem skulle våger å ytre seg hatefullt mot majoriteten? Faktisk våger noen det. Ved å fjerne §185 gir vi alle avkall på politianmeldelse, noe som utvilsomt er den beste løsningen.

Massemedia forteller oss at stadig flere trenger statens spesialbeskyttelse. Hvor mange skal bli slått ned før staten gjør noe? spørres det i NRK. Noen later til å tro at §185 handler om fysisk vold og at bare den beskytter mot overgrep. Nå vil Stortinget utrede forbud mot homoterapi. Hvorfor stole på folks vurderingsevne? Bedre med forbud! Mener den nye formynderstaten.

Spesialbeskyttelse av religiøse minoriteter?

Vi vet nå at paragrafen kan praktiseres som et blasfemiforbud. Muslimer antas også å være en svak gruppe. Det islamistiske propagandabegrepet «islamofobi» er adoptert av norske politikere og skal vel nå anses som forkastelig på linje med antisemittisme. Det er absurd. Jødenes skjebne i Europa setter antisemittisme i en absolutt særstilling.

De kristne har lenge måttet tåle respektløse provokasjoner. Åpenbart finnes store forskjeller mellom kristendom og islam i Norge. Jeg kan ikke se at noen av dem er etisk relevant, med andre ord: ingen av disse forskjellene kan begrunne at hånlige angrep på kristendommen skal være tillatt, mens hånlige angrep på islam skal være forbudt. Sin vane tro vil staten beskytte minoritetenes interesser – «flertallsbefolkningen» er jo stor og mektig – og forsøker fra tid til annen å innføre en etisk forkastelig forskjellsbehandling. Det gir håp at den ennå ikke har fått fullt gjennomslag.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!