Kommentar

Mina Adampour under en demonstrasjon foran Stortinget den 17. november 2018. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix.

Debatten om barnebokforfatter Hilde Henriksens bok «Sitronlimonaden» har de siste månedene utviklet seg til å bli et skrekkeksempel på hvor intolerant og orwellsk identitetspolitikk kan bli. «War is peace. Freedom is slavery. Ignorance is strength.» Og i antirasisten Mina Adampours verden er forfatter Hilde Henriksen, som gjør sitt ytterste for å gi leseren et innblikk i et flyktningbarns følelsesverden, nettopp rasist.

Henriksen er lærer for flyktninger og asylsøkere ved voksenopplæringen i Tønsberg. «Sitronlimonaden» (utgitt i 2010) handler om flyktninggutten Nasir, som opplever vanskene med å stå med ett ben i norsk kultur og ett ben i syrisk kultur. Henriksen har møtt mennesker i tilsvarende situasjon i en årrekke. Hun vet at det er vanskelig å være i Nasirs situasjon. Hun vet at temaet engasjerer og skaper leselyst blant flyktninger og asylsøkere. Henriksen vil inkludere, engasjere og sørge for norskopplæring. Det kan hun ikke lenger. Som utpekt rasist er det ikke mulig å komme i posisjon til verken å inkludere, engasjere eller drive norskopplæring. Tvert imot har belastningen blitt så stor at forfatteren er sykmeldt.

Som spesialpedagog og tidligere terapeut i statlig barnevern er jeg godt kjent med utfordringene knyttet til kulturgapet mellom Norge og Midtøsten. Språk er en barriere. Ikke bare i kraft av at vi ikke kan forstå hverandre uten tolk, men i kraft av at ordene mangler. Kultur former språk. I kulturer der barndommen har lav egenverdi snakker man ikke med barn om følelser. Hvorfor skulle man det, når barndommen kun er et nødvendig trinn på veien til voksenlivet? Barn skal være lydige.

I klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet viste Adampour til blant annet disse utdragene:

«Nasir åpner døra til blokka hjemme. Det lukter krydder i oppgangen. Mammas krydder og Mammas mat. Det lukter ikke krydder hos Petter. Det lukter ikke krydder på skolen heller. Æsj, tenker Nasir. Jeg vil være norsk. Mamma er hjemme. Mamma er alltid hjemme. Dumme Mamma som alltid er hjemme.»

«Dum, dum, dum. Dumme Mamma, tenker han. Dumme Mamma som ikke kan reglene på skolen. Hun vet ikke at sitronlimonade er saft. Hun vet ikke at saft ikke er lov. Mamma er fra Syria og går med hijab. Jeg vil ha en mamma med norske klær. En mamma som vet hva som er lov. Som snakker norsk så alle forstår. Som baker boller og steker vafler. En sånn mamma vil jeg ha.»

At innvandrere har kontaktet Mina Adampour og ment at boken er rasistisk, er det ingen grunn til å betvile. De har blitt støtt av det de leser, ganske enkelt fordi de tenker at «æsj» og «dum» er norske tanker, og kanskje også forfatterens tanker om mammaen til Nasir i boken. De kan i tillegg ha blitt redde for at barn i Norge lærer å bli frekke og ulydige.

Det Adampour burde gjort, er å forklare at det er en riv, ruskende gal tolkning. Hun burde sagt at dette er Nasirs tanker og ord når han er lei seg, at det er vanskelig å være barn og føle seg annerledes og at det er derfor Nasir tenker slike tanker. Hun burde sagt at hun forsto at teksten kunne misforstås og at det sikkert var ubehagelig å tro at den var rasistisk. Adampour er lege. Hun er faglig forpliktet til å vite hva mentalisering er; evnen til å se en annen innenfra og seg selv utenfra. Hun vet utmerket godt at forfatteren har skrevet en mentaliserende tekst. Mestring av legeyrket krever både teoretisk kunnskap og mellommenneskelig kompetanse.

Alt dette velger Adampour vekk. I stedet for å forklare misforståelsen underbygger Adampour feiltolket rasisme. Hun bekrefter. Hun vil støtte krenkelsesopplevelsen. Ikke ved å forklare at de vonde følelsene var basert på feiltolkning, men ved å bekrefte at de var ekte og viktige. Deretter har diverse norske antirasister kastet seg på bekreftelsen av de ekte og viktige følelsene til innvandrerne og Adampour. Hvorvidt Norsk PEN hadde sjampanjefest da Dag Herbjørnsrud på et tidspunkt i føleriet meldte seg ut, vites ikke. Det vites heller ikke om Mina Adampour satte ny norsk rekord i bruk av personlig pronomen med 60 «jeg» i sitt tilsvar til Norsk PEN i Utrop, men det vi vet er at opplæringen av innvandrere om norsk rasisme ruller og går. Det er opplæring i frykt og fordommer og er direkte integreringshemmende. I antirasismens navn.

Dersom Adampour skulle brukt den samme tilnærmingen på legekontoret ville det sett omtrent slik ut: En redd og opprørt pasient kommer inn med litt hoste. Pasienten har lest en artikkel om smittsom lungebetennelse, forfattet av Hilde Henriksen.  Pasienten er sikker på at det er lungebetennelse hun har fått. Adampour tar de nødvendige prøvene, konkluderer raskt med at pasienten er frisk, og bekrefter. Ikke at pasienten er frisk, men at hun har smittsom lungebetennelse. «Du har helt rett, jeg skjønner at du er redd. Det er smittsom lungebetennelse overalt, og når folk vet du har det vil de unngå deg. Men fordi Hilde Henriksen har skrevet artikkelen om lungebetennelse, vet vi at det var hun som smittet deg, så henne må alle holde seg unna.»

 

Julie Dahle er ny redaksjonell medarbeider hos Document. Hun skal spesielt dekke felter som offentlig sektor, skole, barnevern og psykologi. Leserne kan glede seg over dette tilskuddet, som forsterker teamet med viktig utfyllende kompetanse.




 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!