Sakset/Fra hofta

Som flere norske aviser arbeider åpenbart Aftenposten hardt for å sette folkets følelser i sving i anledning krigen i Gaza. Så hardt at det later til at redaksjonen med fordel burde begynne å spørre seg om hvorvidt man genuint tror at fullstendig manglende gangsyn er en smittsom og utbredt tilstand i kongeriket Norge og Svalbard eller om enkelte oppslag ender opp som selvmål bare fordi det er alminnelig manko på intervjuobjekter som kan brukes til å støtte redaksjonen og journalistene i Aftenpostens politiske syn.

Mye kan tyde på det siste, da for eksempel Aftenposten-journalist Jenny Sandvig så langt ikke har klart å finne et ekte offer for norsk rasisme enda hun sikkert har lett godt.

I iveren etter å piske opp sympati blir vi i dag presentert for flåværingen Basel Aburaya, hvis kone og 4 døtre befinner seg på Gazastripen. Aftenpostens journalist Hilde Lundgaard skriver om den søvnløse og tårevåte Aburayas evige tanker på sin hustru og sine døtre – som praktisk talt befinner seg midt i skuddlinjen i den komplett uventede situasjonen i Gaza:

– Jeg tenker ikke på annet enn dem. Jeg sover knapt. Bare lurer på når bombingen vil starte der nede denne natten.

Søndag kveld fattet han håp. Ambassaden i Tel Aviv meldte at familien og ni andre med norsk tilknytning fikk slippe ut. I går morges kom kontrabeskjeden: Ingen våget å kjøre de 15 kilometerne til grensen gjennom krigssonen. Nå melder UD at det kan bli en ny sjanse i løpet av uken.

–Alt er uvisst. Det kan like godt ta en måned. Takk Gud, barna er ikke skadet så langt. Men bombene skiller ikke mellom barn og Hamas, sier faren. I går orket han ikke gå på jobb. Han kan bare vente.

Litt lenger nede i artikkelen får vi imidlertid vite at Flå-familien Aburaya samlet reiste på ferie til Egypt sommeren 2008. Da var grensen til Gaza åpen etter Hamas` sabotasje, så fru Aburaya og de 4 døtrene i alderen 7 til 19 benyttet sjansen til å se igjen slekten etter 6 år i Norge. Følgelig har mor og døtre – hvorav 2 er skolepliktige – sittet fast bak den stengte grensen. Siden juni.

Så hvorfor er da far og sønn Aburaya i Norge, lurer du kanskje på?

Vel, det har seg sånn at den nå urolige familiefaren fryktet at det ville bli vanskelig å komme ut av Gaza allerede da og siden sønnen dessuten ikke ville gå glipp av Norway Cup, reiste de 2 tilbake til Norge.

Så startet krigen og bomberegnet, skriver Lundgaard dramatisk – sånn for å riktig sette oss i stemning.

–Barna mine lengter til Norge. De savner skolen, vennene sine, til og med snøen, smiler han og nikker mot et dypfrosset vinterlandskap. –Og jeg savner dem. Så utrolig mye.

Den røslige mannen blir taus, øynene blanke.

Han har altså savnet barna sine – i hvert fall 4 av dem – helt siden juni. Helt til nå, da det plutselig har blitt så skummelt og utrygt å være der på grunn av Israels hensynsløse krigføring. Slett ikke som de fredelige, sikre og gode forholdene som norske aviser regelmessig har meldt om at har hersket for befolkningen på Gaza de siste 6 månedene, mener jeg.

Det er naturligvis mulig at det bare er jeg som er født slem, men mangler det ikke et par, tre spørsmål i Lundgaards artikkel? Sånne kjipe spørsmål som hva 2 mindreårige, skolepliktige døtre i det hele tatt gjør på en så lang ferie – på et mildt sagt ustabilt og farlig sted på kloden, der befolkningen i henhold til norske medier mangler det meste og den humanitære situasjonen har vært akutt og stadig forverret sånn cirka siden 1947? Hvorfor tok ikke far med seg kone og døtre når han nå først fryktet at det ville bli vanskelig å komme seg ut alt i sommer, og det mens det enda var ferie og døtrene kunne rukket obligatorisk skolestart på den norske skolen de etter sigende savner?

Og hvorfor sitter egentlig Aburayas familie hjerteskjærende fast i bomberegnet i Gaza? Hvem er det som har holdt familien igjen der nede helt siden juni – er det for eksempel Hamas eller Israel som har holdt dem igjen? Har man for eksempel forsøkt å få familien ut før nå, særlig med tanke på at 2 av døtrene er i skolepliktig alder?

Hvis man har det og ikke har lykkes – hva kommer det i så fall av? Norsk UD skal tilsynelatende ha en viss dialog med Hamas og vi har nokså siviliserte forbindelser med Israel. Hva gjelder Hamas pumper den norske stat inn ikke ubetydelige økonomiske midler til alt som rører seg på Gazastripen, så en manglende utlevering kan i alle fall ikke bero på fravær av pressmidler for regjeringens vedkommende. Og hva gjelder Israel; nåja, den som virkelig tror at Israel hadde kunnet holde tilbake en eneste borger med norsk tilknytning uten at vi hadde sett enorme, gjentatte og skrikende oppslag om det i mediene her hjemme, får gjerne ha barnetroen sin i fred for meg.

Nesten akkurat som flåværing og tårevåt familiefar Basel Aburaya gjerne får fred for kritiske spørsmål fra Aftenpostens Hilde Lundgaard.

På den annen side er jeg sikkert bare kravstor fordi foreldrene mine skjemte meg bort da jeg var liten – for hvem i all verdens navn og riker ville ellers finne på å forvente noe så tåpelig som at en journalist skulle stille spørsmål til et intervjuobjekt, liksom?

Les også

-
-
-
-
-