Kommentar

Albrecht Dürer (1471–1528), «Adam og Eva» (1507), Museo del Prado, Madrid. Etter 1. Mosebok 3, 1–7. Adam og Eva brukte sin frie vilje til å gi etter for slangens fristelser. I dag er fortellingen om syndefallet gått av moten. Foto: Wikimedia.

Den offentlige debatten om rasismens natur og utgangspunkt er interessant, for selv om det ikke blir sagt eksplisitt, viser den hva offentligheten aksepterer av menneskelige beveggrunner. Dermed avdekkes en kulturkonflikt vi sjelden snakker om.

Professor i litteratur Frode Helland er aktuell med boka «Rasismens retorikk». Til Klassekampen sier han at

«det går mot et debattklima hvor det er så å si rett fram å gi nedsettende og dehumaniserende beskrivelser av enkelte minoriteter i Norge».

Han reagerer på verdensbildet til de skribentene som forsøker å skape et skille mellom «oss» og «dem», «vi» de «norske» og «de andre». Helland mener at disse skribentene deler befolkningen  inn i verdige og uverdige, oftest basert på «kultur» og «religion». Han savner at man trekker inn opplagte forklaringer, som det at de er fattige eller bor i utsatte strøk i byen, og mener at fraværet av slike forklaringer både er farlige og enkle.

Uten særlig refleksjon er det stadig flere som aksepterer fattigdom som den opplagte forklaringen på vold og kriminalitet. Man kan gjerne si at det er en naturlig forklaring for Klassekampens lesere, men samtidig er det ikke til å komme bort fra at livsvilkårene for den frie viljen og ansvarliggjøringen av mennesket blir stadig hardere. Det er kanskje ikke så rart, for med fordrivelsen av kristen tro er det to sentrale kjennetegn i vår kultur som bekjempes: troen på fri vilje og forståelsen av en absolutt moralsk standard.

Det er interessant hvordan troen på den frie vilje og moralske standarder i stadig større grad oppleves som uttrykk for rasisme og enkle forklaringer, for det er knapt noen forklaring som er mer primitiv enn den som gjør oss alle til et resultat av sosio-økonomiske betingelser.

Den materialismen Frode Helland gjør seg til talsmann for, er langt mer dehumaniserende enn de fleste er villige til å innrømme. Å gjøre menneskers atferd til et resultat av fattigdom og utsatte boligområder, fratar enkeltindividet ansvar for egne handlinger, og gjør også hele debatten om rasisme umulig. For hvordan kan det ha seg at de mindre bemidlede skal få en blankofullmakt til å utføre selv de verste handlinger, mens middelklassen gjøres ansvarlig for sine? Er det greit å hevde at moralen følger pengene, er de fattige virkelig så enkle? Det er lite som er mer rasistisk enn nettopp slike påstander.

At vi mister sentrale oppfatninger med fraværet av kristen tro, innrømmer selv en hardkokt ateist som Richard Dawkins. I sin siste bok «Outgrowing God» erkjenner han at fraværet av Gud ikke er så lystelig som han først trodde det ville bli. Life Site News siterer fra boken:

“Whether irrational or not, it does, unfortunately, seem plausible that, if somebody sincerely believes God is watching his every move, he might be more likely to be good,” he confessed begrudgingly. “I must say that I hate that idea. I want to believe that humans are better than that. I’d like to believe I’m honest whether anyone is watching or not.” While this realization is not a good enough reason for him to believe in God, Dawkins says, he now realizes that the affirmation of God’s existence does benefit society. For example, Dawkins admitted, “It might bring the crime right down.”

Gå bort og synd ikke mer, sa Jesus Kristus til kvinnen som var tatt i hor. Han spurte ikke om hennes materielle vilkår, om det var fattigdommen som drev henne til ekteskapsbruddet. En slik tilnærming ville nemlig rasert det kristne prosjektet. Gud søker nemlig menneskets kjærlighet, og kjærligheten betinger en fri vilje, både til å erkjenne sin synd, men også til å be Gud om tilgivelse for dem. Det er bare en slik Gud som får mennesket til å opptre slik selv Richard Dawkins foretrekker. Det er dette gudsbildet som har formet vår kultur.

I Frode Hellands verden er det imidlertid verken fri vilje, synd eller absolutt moral, og slett ingen Gud vi trenger å forholde oss til, mens Richard Dawkins åpenbart har forstått mer enn han vil innrømme når han sier at det å erkjenne Guds overoppsyn kan medføre at vi oppfører oss bra. Men det er Treenighetens Gud som motiverer, ikke en gud som for eksempel den allmektige og a-moralske Allah. Det gir derfor mening å si at  Frode Hellands determinisme trives bedre i islamsk kultur enn i den friheten Jesus Kristus gir oss.

Frode Helland må gjerne kalle vår kristne kulturs forståelse av mennesket for enkel, men å hevde at den er farlig er ikke bare feil, det er også nedlatende og dehumaniserende overfor dem han omtaler. For lite er mindre farlig enn å frata mennesker ansvaret for egne liv.

Og finnes det egentlig en enklere forklaring på menneskers handlinger enn den rene materialismen?

 

Kjøp Kjell Skartveits nye bok her!