Sakset/Fra hofta

Friheten til å få være den man vil er viktig for oss. Vi ønsker ikke kjønnsdelt tvang av verken svømmebasseng, arbeid eller oppgaver i hjemmet. Det er ikke mange generasjonene siden arbeidende kvinner måtte bevise at de var like gode mødre som hjemmeværende husmødre, som det het da jeg vokste opp. Dette resulterte ofte i dobbeltarbeidende og utslitte kvinner da ektefellene ikke helt hadde fått med seg at de måtte øke sin andel av innsatsen på hjemmebane.

Kan hende var det her det glapp for mange. Bitterheten over å bli stående alene med alt, at man hele tiden måtte være tjenerskap for både ektefelle og barn. 68-generasjonen skrev mange bøker om det. Kvinner som fikk nok, men som likevel ville ha alt. Noen kollapset både fysisk og psykisk. «Hun sto på kjøkkenet og rørte hjemmelaget syltetøy da menn i hvite frakker kom og hentet henne».

Det måtte være en annen mening med livet enn bare å sørge for at alle andre har det bra hele tiden. Kvinners naturlige omsorg (sikkert ikke pk å si lenger) gjør at de tar på seg ansvar og arbeidsoppgaver for at «alle skal ha det hyggelig». Selv nå, mange år etter 70-tallet med «Hustruer» og 80-tallet med «Hustruer 10 år etter», ser jeg at mine venninner fremdeles gjør det aller meste. Vi har nesten alle sammen vært dobbeltarbeidende med jobb og hjem. Men det var ingen som var imponerte da en kvinnelig bekjent kansellerte jul for familien ved å hive middagen i søpplebøtta og sette seg på soverommet med en flaske vin. Slike ting er bare morsomt på film for det er idéen som er morsom, ikke realiteten. Mon tro hva den forventede «Hustruer – 40 år etter» har å by på.

Min generasjon midt i 50-årene oppdro nok sønnene våre annerledes. For dagens unge menn har en annen forståelse av hva som kreves på hjemmebane. Og uten å ha noen statistikk i ryggen så ser jeg at holdningen og innsatsen blant de jeg kjenner er på et annet nivå enn tidligere generasjoner. De unge kvinnene og mennene lever sine liv nokså likt og har mange felles opplevelser og oppgaver.

Den utjevningen som vi ser mellom kjønnene har på mange måter vært positiv. Men ikke på alle områder. Det er vanskelig å trumfe naturen og dens iboende instinkter for overlevelse. Fremdeles er mandige menn mer tiltrekkende på kvinner. Selv kvinnene med lilla sjal, rød brilleinnfatning og fargerik hårfarge som gjerne omfavner islam gjør dette fordi det gir dem muligheten til å underkaste noe sterkere, noe mer mandig. Selv om de ikke vil innrømme det. Tapet av den mandige mannen er synlig overalt i samfunnet og dermed letes det etter substitutter.

Selv James Bond er blitt for mandig. Han har ikke lenger livets rett som mann blant de korrekte (og hvit er han også – arrrgh!). Det ble foreslått å erstatte ham med en kvinne. Men besynderlig nok viste det seg at publikum ikke var like interessert. Over 75 prosent sa at de vil at James Bond skal være mann. Så noe håp er det da, bare man hopper over mediaprofilerte noksagter som vil dytte på oss en politisk korrekt fremtid.

Det letes etter mening med livet. Livets uutholdelige letthet må fylles med noe. Kristendommen er avleggs. Den nye religionen, som både kombinerer godhetsposering og aktivisme, er klimaskrekken. Men de hysteriske aktivistene orker ikke å gripe fatt i det grunnleggende problemet med forurensning, som er overbefolkning av kloden. Selv ikke på lokalnivå kan MDG snakke om befolkningsvekst i Oslo som skyldes innvandring og at dette skaper mer trafikk og mer utbygging. De jobber istedet febrilsk med å løse de negative resultatene av egen politikk – uten å se sammenhengen.

De yngres «opprør» er i mange tilfeller et sært skue. Hvem og hva skal de gjøre opprør mot? Dette er generasjonen, som på det personlige plan, fikk de aller fleste ønskene oppfylt av curling-foreldrene. Kanskje det ga dem for lite å strebe mot. Kanskje fikk de alt materielt, men for lite tid med foreldrene. Bortskjemte, men samtidig ofret på tidsklemmas alter hvor jobb og selvrealisering var like viktig som barna. Kanskje dette er protesten? Se på meg nå! Se på meg! At det er derfor de lager problemer hvor det ikke er noen – som kjønnsnøytrale barn eller bilfritt sentrum.

I Storbritannia viste et forvirret par til fulle hvor langt dumheten kan gå bare man slipper den løs. Deres barn er «kjønnsnøytralt». Det vil si, DE velger å ikke fortelle noen hvilket kjønn barnet deres på 17 måneder har (nydelig lita snuppe, spør du meg). Ikke engang besteforeldrene skulle få vite om barnebarnets kjønn. Bestemoren oppdaget det først ved et bleieskift da barnet var 11 måneder.

Jake England-Johns and Hobbit Humphrey live with Anoush on a houseboat in Keynsham

Foreldrene sier at barnet selv skal få velge hvilket kjønn det er. Du snakker om å påtvinge barnet ens egen forvirring! ‘We’re not trying to make them be anything. We just want them to be themselves.’ Er de selv mamma og pappa? Eller bytter de på her også? Til The Independent så sier foreldrene at de utfordrer samfunnet med sin kjønnsnøytrale holdning. Ah, så det er snakk om 15 minutes of fame, da.

Enten man vil det sånn eller slik så valgte naturen barnets kjønn, og det kunne bestemoren enkelt se da hun endelig fikk sjansen til å skifte bleie. Mennesker som tror at de kan lure naturen blir skuffet. Menneskeheten produseres fremdeles i to kjønn rundt 50 prosent av hver- selv om enkelte ønsker at det var flere varianter og gjør sitt beste for å øke mangfoldet også her.

I Europa sliter vi med «first world problems» som dette. Den yngre generasjonens opprør består av hypermoral og posering. Ikke akkurat imponerende. Når skal de unge idealistene få opp øynene for de virkelige problemene?

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: