Sakset/Fra hofta

Bruce Bawer har fulgt det britiske rettsvesenets straffeforfølging av Tommy Robinson, som ikke ser ut til å ta slutt. Det kan se ut til at de vil ta knekken på ham. Robinson er en hard negl og utholdende. Det kan være de mener det bokstavelig.

Da Robinson ble arrestert utenfor tinghuset i Leeds i fjor, og sendt i fengsel i en summarisk fremstilling hvor det ble løyet for hans egen advokat, skjedde det ting som er som hentet fra en Lethal Weapon eller Braveheart med Mel Gibson: Robinson ble flyttet fra et fengsel med britiske innsatte, til et overfylt fengsel fullt av muslimer, hvor muslimene hadde innflytelse. De visste om at han skulle komme. Robinson satt to måneder i isolat, og han spiste nesten ikke.

Torsdag og fredag ble Robinson fremstilt igjen, og aktoratet hadde en så svak sak at alt tydet på frikjennelse.

The speed with which he was tried, convicted, and incarcerated after his arrest in Leeds – the whole process took just a few hours – shocked observers who still thought of British justice as something serious and worthy of respect. His release from prison two months later came after the Lord Chief Justice of England and Wales, in an unusually blistering ruling, declared that the court proceedings against him had been illegitimate in a number of ways, and ordered his immediate release.

That solitary glimmer of fairness from the Chief Justice led some of us to hope that Tommy might, in the end, receive something resembling real justice. But no. Contrary to the expectations of many, a retrial on the same feeble charges was scheduled. At the Old Bailey in London on Thursday and Friday, the weakness of the case against him was painfully obvious. Reporting from a street near the courthouse during a lunch break on Friday, Ezra Levant of Canada’s Rebel Media, who attended the trial (and who himself happens to be a lawyer), pronounced on a YouTube video that “this is as close as it comes to a sham trial as I’ve ever seen in a Western democracy.”

Men så snudde det.

But by the end of the day Levant had been proven wrong. The judges, Dame Victoria Sharp and Sir Mark Warby (whom we are supposed to refer to as The Hon. Mr. Justice Warby, but the hell with that), pronounced Tommy guilty. He may get up to two years behind bars: we don’t know yet. In reporting on the verdict, British court reporters – who every day do exactly what Tommy had been convicted for – could barely constrain their glee at what they saw as his comeuppance. He had taken them on, all of them – the judges and MPs, the reporters and professors, the police chiefs and high-ranking civil servants who run that blighted island (and in doing so are running it into the ground) – and, although he had justice on his side and a large and ever-growing segment of the British populace at his back, he had lost.

Denne klassejustisen kjenner vi fra britisk litteratur og film: En arrogant aristokrat tramper på lov og rett og ilegger den mest hårreisende straff. Men i kunstens verden får offeret oppreisning til slutt. Som regel.

Det Robinson står oppe i er noe annet. Britiske medier skulle etter boken være de som står opp for Robinson. Men de gjør det motsatte: De vil se ham dingle.

if this were happening in someplace like Russia, international human-rights organizations would be shouting about it from the rooftops and calling it out for exactly what it is: namely, the kind of nakedly political prosecution that we like to think happens only in totalitarian countries.

I Putins rike spiller det ingen rolle hvor svakt aktoratet argumenterer, i en sak mot dissidenten Aleksej Navalnij. Staten vinner til slutt likevel.

Ezra Levant anså det for hinsides at staten kunne vinne saken mot Robinson.

even Levant, at midday on Friday, confessed to feeling positive: the first day and a half of the trial had laid so totally bare the weakness of the prosecution’s case that a conviction seemed inconceivable.

Men slik gikk det ikke. Dommerne dømte ham, og akkurat som med saken mot Steen Raaschou og Jeppe Juhl, som ble hentet av mannsterkt politi for å ha delt videoen fra Marokko, var dette en «noen har snakket sammen»-kjennelse. Signalene kommer ovenfra.

Robinsons supportere utenfor Old Bailey var rasende. De ropte taktfast «Shame on you» til politiet. Ropene hadde sin virkning: Det er politiet som gjør utfall mot demonstrantene og slår med køllene. Et svært dårlig tegn. Politiet mister selvkontrollen. De vet de har en dårlig sak, men i stedet for å skamme seg går de til angrep.

Det er også en side ved de nye samfunnene som vokser frem i Vest-Europa: Myndighetene betrakter og behandler de innfødte som reiser seg, som fienden.

Derfor er jeg langt mer pessimistisk enn Bruce Bawer når det gjelder fremtidsutsiktene. Bawer ønsker at establishment skal få seg en på tygga, også ved valg. Men Nigel Farage har vært svært nedlatende og fiendtlig til Tommy Robinson, og ikke villet ha noe med ham å gjøre.

Det er ingen med posisjon i Storbritannia som taler hans sak. Hjelpen kom fra Daniel Pipes og Middle East Forum og deres fond til å bekjempe lawfare: Ødeleggelse av politisk opposisjon ved hjelp av rettsapparatet.

Det er det vi befinner oss midt oppe i, med alle rettssakene som nå meldes inn for norske domstoler for å ha sagt noe stygt.

 

WHEN BRITISH JUSTICE DIED
Another guilty verdict for Tommy.

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!