Sakset/Fra hofta

En demonstrant går med en anti-Trump-plakat i nærheten av Buckingham Palace i London den 3. juni 2019. Foto: Kevin Coombs / Reuters / Scanpix.

Propaganda­maskineriet som i disse dager er blitt rullet ut for å ta ned Donald Trump under hans besøk i Storbritannia, produserer anklagepunkter mot den amerikanske presidenten under så høyt trykk at det for selvstendig tenkende mennesker nærmest fortoner seg absurd.

Er det ingen av propagandistene som spør seg om ikke en slik massiv vegg av motvilje kan få personer med den kritiske sansen i behold til å lure på om de har en agenda?

Toneangivende europeiske mediers behandling av Trump bringer tankene hen på den kollektive antipatien man ofte ser mot Israel: Alt som kan brukes mot Israel, blåses opp, alt som tjener Israel til ære, tones ned, og ingen av standardene som Israel må svare for, anvendes på andre stater. Om man vil se denne motviljen på sitt mest hemningsløse, kan den som har mage til det, gakke hen til NRK.

Blant tingene det galehuset som driver offentlig kringkasting i Norge, ikke er alene om å la Trump unngjelde for, er at han har tenkt høyt om Boris Johnson som mulig ny leder for de konservative. Storbritannias tidligere ambassadør til USA Christopher Meyer er ikke nådig med presidenten.

The Times skriver:

“Trump has smashed one of the most sacred conventions of diplomacy — that a head of state does not interfere in the internal affairs of the country which he or she is visiting. Trump needs to be very careful.”

Det finnes et uuttalt premiss for Meyers analyse som alle vet er feil: at presidenten liksom bryter noen slags lydmur nå.

Saken er at Trump alltid har vært særdeles frittalende, og med det uunngåelig hatt et avslappet forhold til diplomatisk etikette. Dette er et faktum som ikke lenger kan forventes å gjøre resten av verden så satt ut av de siste uttalelsene som Meyer later som.

Men det mest bemerkelsesverdige er hykleriet. For det har sjelden vært vist noen tilbakeholdenhet i resten av verden med å legge seg opp i USAs indre affærer. I forbindelse med Trumps forestående besøk i Irland har da heller ikke den irske statsminister Leo Varadkar hatt noen skrupler med å si at han ville ha stemt på Hillary Clinton.

Det samme gjorde også et nær enstemmig norsk storting før det amerikanske presidentvalget i 2016. Som rapportert av VG gikk også Norges utenriksminister Børge Brende på den tiden hardt ut mot the Donald:

– Vi har ingen tradisjon i Norge for å gå inn i andre lands valgprosesser, men situasjonen knyttet til noen av utspillene til Trump er såpass ekstraordinære, at jeg har valgt å ta til motmæle, blant annet til utspillet som setter spørsmålstegn ved den kollektive solidariteten i Nato som har vært basis for hele den sikkerhets­politiske orden som har vært bygget siden annen verdenskrig, påpeker Brende.

– Det er mange måneder fram til det amerikanske valget. Vi må forholde oss til hva det amerikanske folket bestemmer seg for, men det er utspill knyttet til kvinner og minoriteter som Trump har kommet med, som vi absolutt ikke trenger og som ikke hører hjemme i det 21. århundret, sier Brende.

Brende klarte sågar å gjøre sin egen moralisering ekstra avskyelig ved innledningsvis å understreke at vi i Norge normalt er helt plettfrie på dette punktet. Men denne gangen hadde man angivelig å gjøre med et så alvorlig unntakstilfelle, at han nærmest påberopte seg en slags nødrett. Landet uten forsvar pekte på sin egen sikkerhetsgaranti, på sitt militære NAV-kontor, som et problem.

Reaksjonene på Trump, hva enten det er i forbindelse med statsbesøk eller ei, fremkaller i det hele tatt et hykleri av kolossale dimensjoner.

Tror alle disse oppblåste hypermoralistene at det ikke er mange som gjennomskuer hykleriet og falskheten deres? Hva slags betegnelser kan i så fall benyttes på en så desperat manglende evne til selvransakelse?

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her