Nytt

Plastavfall. Foto: Toru Hanai/Reuters/Scanpix

Det fleste typene plast har en kjemisk sammensetning som gjør det vanskelig å resirkulere dem. Fargestoffene og deres tilsatte flammedempende midler kan gjøre dem perfekte for la oss si en sofapute, eller en flaske med vaskemiddel, men gjør det likevel vanskelig å gjøre dem om til et ønsket produkt. Dette er en av grunnene til at kun 10% av all plast i USA blir resirkulert. Likevel ser det ut til at forskerne nå har knekt koden og skapt plast med en kjemisk forbindelse som gjør det mulig å separere ut disse tilleggsstoffene. På denne måten kan plast omgjøres til et rent og ikke minst verdifullt produkt som kan brukes om og om igjen, skriver det forskningsbaserte nettstedet science

For å skape dette nye materialet måtte forskerne gjennomføre forandringer på en spesifikk type vitrimer, en glassaktig type plast som ble utviklet i 2011. Ved å tilsette molekyler som endrer de kjemiske bindingene som holder plasten sammen, kunne forskerne skape nye bindinger, kalt dynamiske kovalente diketoenamin bindinger som krever mye mindre energi å bryte, enn de vi finner i dagens tradisjonelle plast.

Som et resultat kan den nye plasten bli brutt ned til sine opprinnelige deler ved å bruke en løsning av vann og sterk syre i romtemperatur, uttalte forskere i magasinet Nature Chemistry for to dager siden. Prosessen i seg selv trenger heller ingen katalysator for å starte reaksjonen, noe som gjør det enkelt å samle resirkulert plast med høy kvalitet fra løsningen. Plasten i seg selv omtales som holdbar og vil ikke med det første bli ødelagt, sier forskerne og poengterer at syren som brukes i prosessen er noe majoriteten av forbrukerne aldri vil komme i kontakt med.

Den tradisjonelle metoden for resirkulering produserer skitne grå pellets (bedre kjent som nurdles) som få produsenter ønsker å bruke. Derimot vil den nye metoden skape plast som er like bra som helt nytt materiale. I tillegg trenger ikke den nye plasten å sorteres før gjenvinning. For å demonstrere prosessen, tok forskerteamet og blandet sitt materiale med knuste plastbiter fra CD-cover, sugerør, og lignende avfall. Selv om alle disse andre typene plast var til stede, så ble molekylene i det nye materialet separert fra de andre.

Det neste store spørsmålet som gjenstår er om produsentene vil bruke det nye stoffet og om resirkulasjonsfabrikkene vil akseptere det. På bakgrunn av at den nye plastens biprodukter er mer verdifulle, og fordi resirkulasjonsfabrikker ikke vil ha behov for oppgraderinger for å gjennomføre prosessen, kan denne nye typen plast endre den globale metoden vi bruker i resirkulasjonen av plast.