Gjesteskribent

Israel sender tåregassgranater mot folkemengden langs grensegjerdet mot Gaza 22. februar. Foto: Ibraheem Abu Mustafa/Reuters/Scanpix

Vi leser stadig i mediene at Israel angriper.  Er det ikke i Syria, så er det i Gaza.  Overskriftene om slike angrep lyser mot oss nesten daglig.  Siden svært mange aldri leser stort mer enn overskrifter, fester det seg raskt et inntrykk av at det å angripe alt som befinner seg i nabolaget, må være en høyt prioritert virksomhet i dette landet.  Over tid skaper dette holdninger.

Når disse nyhetene dessuten suppleres med en FN-rapport som forteller at Israel begår krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ved å skyte fredelige barn mens de utøver sine menneskerettigheter langs grensen mot Israel, forstår vi hvordan det kan henge sammen at en stor del av folket lenge har trodd at det er Israel som er en trussel mot freden både regionalt og globalt.

Skjermdump: Desinformasjon frå NRK-Tekst-tv 28. februar 2019

Det er blitt noe gjenkjennelig over denne nyhetsformidlingen.  Hver gang det israelske forsvaret griper inn og stanser en terrorgruppe fra Hamas eller Islamsk Jihad som skyter høyeksplosive raketter mot de sivile israelske landsbyene i nærheten, når IDF besvarer angrep med eksplosiver og brannbomber som sendes over grensen mot Israel ved hjelp av gassfylte ballonger, eller når de stanser håndgranatkastende terrorister ved grensegjerdet som jager foran seg hundrevis av levende skjold, hvoriblant kvinner og barn, da forteller mediene unisont at Israel har gjennomført et angrepSom vi har fortalt så ofte før: Denne måten å fremstille Israel på er ikke en tilfeldig glipp som uheldigvis kan skje en travel dag i redaksjonen.  Det er en praksis som har pågått vedvarende og systematisk gjennom svært mange år.  Det er en løgn som er gjentatt så ofte at det i dag knapt finnes en journalist i våre hovedstrømsmedier som ikke tror på den. Og de har all grunn til å holde fast ved sin villfarelse.  For så lenge de kan huske har dette bildet av den jødiske staten blitt bekreftet av de myndighetene som gir dem levebrød og som er satt til å forvalte våre interesser i denne delen av verden.  Når terrorister fra Hamas med våpenmakt hindres i å bryte igjennom grensegjerdet, er utenriksministeren raskt på pletten med kritikk av Israel som anklages for å «skyte med skarpt mot demonstranter  Og når saken ender i FN med resolusjoner hvor Israel anklages for grove forbrytelser, da gir hun instruks til sin FN-ambassadør om å stemme for slike resolusjoner i likhet med hva EU og de arabiske landene gjør.  Og når USA i FN forsøkte å få vedtatt en resolusjon som fordømmer krigsforbrytelsene til Hamas, da bidro utenriksministeren på særdeles tvilsomt og konstruert grunnlag til at resolusjonen ikke fikk det nødvendige flertall.  Regjeringen valgte i det tilfellet med overlegg å sabotere USAs forsøk på å plassere ansvaret der det hører hjemme. Vi ser med en viss forventning frem til at en resolusjon om den nye rapporten fra FNs menneskerettsråd om konfliktene ved Gaza-grensen dukker opp i en av Hovedforsamlingens komitéer hvor også Norge får anledning til å ta stilling til dens påstander.  Hvis Norge opprettholder sin tidligere praksis for å støtte slike resolusjoner, vil den nye regjeringens erklæring fra Granavolden komme i et underlig lys.  Der ble det skapt forventninger om at man fra nå av skal legge til grunn «en balansert holdning» til Midtøsten-konflikten. Nå gjenstår det å se om dette også innebærer at regjeringen anerkjenner og tar konsekvensen av at Israel har rett til å forsvare sitt territorium og sin befolkning mot terrorisme.  Om det ikke skjer noen endring i norsk Midtøsten-politikk, især slik den kommer til uttrykk i FN, vil vi nok en gang kunne slå fast at norske myndigheter behandler den jødiske staten annerledes, og stiller andre krav til Israel enn til andre medlemsland i FN.  Per definisjon er det en antisemittisk praksis.

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/ Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme