Sakset/Fra hofta

Jeremy Corbyn. Foto: Henry Nicholls/Reuters/Scanpix

Jeremy Corbyn blir rost av David Duke. En slik opplysning må gjøre vondt i alle venstreorienterte som fortsatt tror at venstresiden står for noe ekte.

Det enkleste er å hoppe over den, slik norske medier gjør. Der henger de heller David Duke rundt halsen på Donald Trump.

It no longer even seems surprising when the leader of Her Majesty’s Opposition is praised by David Duke, the former Grand Wizard of the Ku Klux Klan, for standing up to “Zionist power and ultimately the Jewish establishment power in Britain”.

Tidligere har antisemittisme på venstresiden handlet om enkeltpersoner eller mindre grupper. Vi husker George Galloway som forlot partiet. Tidligere borgermester i London, Ken Livingstone, var mer ubehagelig. Vi har lest om studentforeninger som har vist stygge tendenser. Corbyns eget rulleblad har vært holdt frem.

Men nå dreier det seg om noe annet. Antisemittismen har fått et institusjonalisert skjær:

Det begynte med at partiet nektet å akseptere den offisielle definisjonen på antisemittisme som en spesiell grov form for rasisme. Denne definisjonen er så konkret at den nevner at det å anklage jøder for å oppføre seg som nazister er en spesiell ondsinnet form for antisemittisme.

The current row is about Labour’s refusal to endorse the definition of anti-Semitism used by the police, the judiciary and other public bodies. Corbynites don’t like the fact that it would stop them comparing Zionists to Nazis

En slik sammenligning har man hørt stadig oftere fra Corbyns Labour og han har selv gått foran med den.

In 2010, the Labour leader hosted an event called “The misuse of the Holocaust for political purposes”, explicitly linking Nazism with Zionism.

Daniel Hannan får frem hvor mye som har endret seg og hvor mye som står på spill:

Does Britain, which sacrificed so much to defeat Nazism, no longer care that a major party leader shared platforms with Holocaust deniers? That he sat in silence in a private Labour meeting while a Momentum activist claimed that the entire row had been got up by Jewish agitators? That he campaigned to rename Holocaust Memorial Day so that it no longer recognised specifically Jewish suffering? That Labour councillor after Labour councillor spreads stories about Rothschild-funded plots?

Hannan minner om at antisemittisme var en del av sosialismens røtter.

Many nineteenth-century Leftists saw anti-Semitism as an intrinsic part of their struggle against bankers and international capital

Karl Marx hadde lite til overs for jøder.

Men antisemittisme sto ikke sterkt i Storbritannia. Britene var ikke mottagelige for fordommene mot jøder slik man var på kontinentet.

Men nå har noe skjedd:

We have not known such a thing before in the United Kingdom. Yes, we have had anti-Semites down the years but, unlike in many European countries, they have never influenced one of our major parties.

Det er Corbyns og partiets holdning til antisemitter og de som forsøker å varsle for å stanse dem, som sier mye om hva som er kursen: Varslerne får partiets granskere etter seg. Med antisemittene skjer det ingenting.

Labour’s response to the revelation of anti-Jewish chauvinism in its ranks was to go after not its enablers but their critics. Even the veteran MP Margaret Hodge, who also lost relatives in the Holocaust, is being investigated for being too trenchant in her criticism. Jeremy Corbyn likes to describe anti-Semitism as “unacceptable”, but the horrible truth is that it is proving perfectly acceptable, in the sense that the politicians who have made a space for it pay little price.

Dette er den mannen kan bli Storbritannias neste statsminister. Velgerne synes ikke å bry seg om hans rulleblad og kursen han har ført partiet inn på.

 

 

 

So now we know: the Left’s ‘anti-Racism’ does not extend to solidarity with Jews

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.