PARIS: Når man rusler rundt i sentrale og «trygge» deler av Paris, hva er det første man ser? Soldater og politi overalt. Sikkerhetsoppbudet er massivt.

Ved turistattraksjoner som Eiffeltårnet, Triumfbuen, Louvre-museet, Notre Dame-katedralen – er det politibiler overalt, soldater fullt utrustet, alvorlige i blikket, fingrene på avtrekkeren.

Å komme seg inn til køen på Eiffeltårnet er en prøvelse, med grundig skanning av alt på vei inn. Det er flyplass-sikkerhet.

Romantikkens by er ikke hva den engang var. Det stikker i hjertet.

Kall meg gjerne en nostalgiker, en drømmer, en håpløs romantiker. Jeg har alltid følt at Paris er en by utenom det vanlige. Snart 30 år siden første besøk sitter fortsatt minnene i, en del kjærester og brutte forhold senere. Paris er  fortsatt magisk.

Men det massive sikkerhetsoppbudet går dårlig sammen med romanser.

Alt gikk bra, ikke noe skjedde med meg og reisefølget.

Men etter nylig å ha sett Clint Eastwoods dokumentariske spillefilm «The 15:19 to Paris» slår det meg at vi lever i naivitetens tidsalder.

«Folk flest» ser ikke ut til å ha forstått alvoret.

Det går stort sett bra. Fordi etterretningsmyndighetene, tross kapasitetsproblemer, har avverget mange angrep som allmenheten aldri får vite om. Fordi borgerne ikke får vite om det som forhindres, lulles de inn i en falsk trygghet.

Hvis folk hadde hatt detaljkunnskap om hele trusselbildet ville ville de reagert annerledes på politi-militæroppbudet. Da ville de lagt sammen 2+2. Nå lever de i en slags halvveis tilstand mellom forstå og benekte.