Gjesteskribent

Ei jente holder en ballong under feiringen av Eid i Egypt 17. juli 2015. Foto Amr Abdallah Dalsh / Reuters / Scanpix

«Hvorfor kan ikke du si til de voksne at barn ikke skal gå med hijab», sa en ung jente til meg mens hun så på meg med store øyne. I det øyeblikket blir det vekket en kamplyst i meg som får meg til å ville skrive kronikk etter kronikk. Denne overseksualiserte formen for tildekking vil jeg påstå er et overgrep mot disse uskyldige jentene.

Selvsagt er det noen som vil etterligne mamma eller tante ved å ta på seg hijab. Det samme gjør mange vestlige jenter når de prøver mammas leppestift eller høyhælte sko. Det betyr ikke at en syvåring skal gå rundt med høye hæler og leppestift for å etterligne en voksen dame. Det er en krenkelse mot barnas rett til å være barn.

Vi kan ikke forklare barnehijab i barnehagen, barneskolen og ungdomskolen med behovet for å etterligne mor. Jentene har sannsynligvis fått mange velmente råd som i realiteten betyr at de blir overtalt til å være «ærbare» jenter som dekker seg til. Negativ sosial kontroll som fører til hijabbruk hos svært unge jenter går ofte under radaren.

Vi ser ikke alle jentene som ekskluderer seg selv fra lek med andre barn fordi de synes de tunge, lange klærne   som ofte må til for å gjøre hijaben komplett er for varme og upraktiske. Vi ser ikke de jentene som opplever det ydmykende når de snubler og faller på grunn av disse lange klærne. Ydmykelsen fører til selvforakt, som fører til overgivelse.

Hijabbruk og andre endringer knyttet til minoritetsjenter etablerer seg ofte uten motstand fra storsamfunnet, og dette gir foreldrene blankofullmakt til å undertrykke jentene sine. De få jentene som velger annerledes, opplever en så stor motstand at konsekvensene gjør det umulig for dem å ta individuelle valg. Vi mennesker, og særlig barn, har dypt innebygde behov for å bli inkludert. Derfor vil frykten for å bli ekskludert alltid være sterk, særlig i kollektivistiske miljøer.

Dette holder mange jenter tilbake. De underkaster seg og dukker opp første skoledag med hijab på hodet mens de sakte forsvinner inn i mengden og drømmer om frihet. Hvem våger å gå bort til disse jentene for å spørre om de har valgt dette selv, eller om det er mor, far, slekten, moskéen eller miljøet som har bestemt? Svært få av oss. Vi sliter med en så stor berøringsangst at vi nær sagt fantaserer om ordet «rasist» så fort vi ser en ung jente med hijab.

Det er mulig jeg er for sentimental, men hver gang jeg ser en liten jente med hijab hører jeg dette: «Ser du meg bak sløret, søster»? For samfunnet er dette bare «muslimske jenter som lever i patriarkalske miljøer». Noe som ikke angår dem, en fremmed kultur som tilhører en minoritet. For disse jentene er det mye mer enn som så. Det er frihetsberøvelse som blir legitimert med religionsfrihet, og mangel på selvbestemmelse over egen kropp. Hijaben tvinger svært mange jenter til å leve segregert og ekskludert fra storsamfunnet.

Vi bør gi foreldrene i disse miljøene informasjon om barnas ukrenkelige rett over egen kropp, samtidig som vi informerer jentene om deres rett til å være barn. Disse jentene må få vite at de har rett til å leve et fullverdig liv der de selv kan velge religiøs tilhørighet, eller frihet fra religion om de ønsker det, samt at de har rett til individuell selvrealisering. De må med andre ord få vite at de er like verdifulle og har samme rettigheter som alle andre norske barn.»

 

Først publisert i Klassekampen 14. juli (kun på papir).

 

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!