Rett før seminfinalen mellom Kroatia og England, leverte en eller annen entusiastisk nepe en vidløftig analyse av de forskjellige spillernes etnisitet og tolket dette som multikulturalismens seier…

Dette er min dypsindige analyse: 😀

En svart mann ligger og gråter på en plen. En hvit mann kommer bort og legger seg oppå den svarte mannen og trøster ham. Flere hvite kommer til. De klapper den svarte mannen. De klapper hverandre. Svarte og hvite menn gråter og trøster hverandre. De har tapt.

Skal jeg tolke dette som multikulturalismens endelige nederlag!???! På den andre siden av banen ligger det seirende «hvite» «nasjonalistiske» laget og jokker og rir på hverandre i klynger.

Jeg tør ikke engang tenke på hvordan jeg skal tolke dette. Jeg er bare jævlig glad for at Shoaib Sultan og Berglund-Steen ikke sitter i stuen min og eter pianøtter og drikker øl akkurat nå.
Takk for kampen. God natt!  😀