Kommentar

Vittore Carpaccio, St. George Killing the Dragon (1502-07)

 

Oslo kommune begrunnet stengningen av St. Halvardshjemmet med at rommene ikke hadde egne bad. Hele 550 kommunale sykehjemsrom i Oslo har heller ikke bad, og drives dermed i strid med regelverket. Disse stenger det rødgrønne byrådet likevel ikke. Naturlig nok, for hvor skulle en så gjøre av alle de gamle? Det er mangel på sykehjemsplasser. Pleiere, pårørende og beboere ønsket heller ikke å flytte, og pekte på at trivselen var spesielt god på St. Halvardshjemmet.

«Dette handler om Arbeiderpartiets og SVs kampanje mot private og ideelle aktører», skriver Listhaug på sin egen blogg mandag. «Hele 550 rom på kommunale sykehjem i Oslo har ikke bad på rommet og det er ingen planer om å legge ned disse sykehjemmene», skriver Listhaug. Var det ikke en eneste journalist som syntes dette var litt interessant å finne ut selv?

Legg til at de rødgrønne har redusert antall sykehjemsplasser i Oslo over flere år, i henhold til Listhaug. Stemmer dette? Trolig. Listhaug mener at det er sykehjemskø i Oslo. Byråd Inga Marta Thorkildsen (SV) er uenig. Den 22. august skriver hun at det er «et høyt antall ledige sykehjemsplasser» som en begrunnelse for at hun stenger St. Halvardshjemmet. Hvorfor tar ingen aviser fatt i denne problemstillingen når Listhaugs FB-post fordømmes? Det er jo helt sentralt for saken. Selv Aftenposten har jo kommet til samme resultat som Listhaug – men det var før Listhaugs FB-melding sist uke.

I Aftenposten så sent som 22. mai kan vi lese at sykehjemstilbudet i Norge er for dårlig. Avisa opplyser at 1420 sitter i sykehjemskø i Norge. «Ferske tall fra SSB viser at utbyggingen ikke har ført til forventet kapasitetsøkning», fortsetter avisa.

Aftenposten treffer tre eldre damer på St. Hanshaugen sykehjem i Oslo: «Følgende konklusjon er de enige om: Det er for vanskelig å få sykehjemsplass». Dette er altså helt i tråd med hva Listhaug skriver: «Når man ser på henvendelsene til oss og våre partikollegaer på Rådhuset, som nok er toppen på isfjellet, så er det ingen grunn til å tro at behovet for plasser er mindre i Oslo.» Alt tyder derfor på at Listhaug har et poeng. Vi har tross alt en eldrebølge. Det er derfor ikke umulig at noen hundre står i kø bare i Oslo. St. Halvardshjemmet hadde 60 plasser.

Hvorfor har ikke media satt leserne inn i disse åpenbart viktige og relevante sammenhengene?

Listhaugs metode
Det er sannsynlig at Listhaug hadde tenkt over alle sider ved denne saken. Hun har vanligvis god kontroll på stoffet sitt. Hun fant en god sak og løftet den fram; det er slik det skal være i politikken. Dette er tross alt hennes politiske ansvarsområde i FrPs stortingsgruppe. Hun SKAL gå inn i slike saker. Eldresaken er dessuten en kjernesak for FrP. Dette vet alle.

Dessuten: Med denne saken røyker hun ut fordommene i den politiske klassen og i media. Og hun fikk full uttelling. Hun gjør oss alle en tjeneste; hun slåss for de eldre, og hun skaper klarhet i politikken. Hun rister media der de har vært svake og milde, der de prioriterer visse vinklinger framfor andre. Slike saker eksponerer dem, hun kjenner instinktene deres. Det luftes ut. Og det er ikke uvesentligheter. St. Halvardshjemmet går til kjernen på vår tids store saker, en eldrebølge og hvordan denne skal finansieres på toppen av en kostbar norsk snillisme i møte med migrasjon, flyktningebølge og lykkejegere. Den som i fullt alvor ikke ser at dette henger sammen, lyver eller kan ikke regne.

Fakta kan alltid ses fra flere sider, men debatten om Listhaug handler ikke om fakta. Den som er opptatt av fakta vil være opptatt av å undersøke saken fra flere sider på en nøytral måte. Det skjedde ikke. Redaktør etter redaktør rykket ut. Hvorfor dette raseriet? Selvsagt fordi Listhaug satte kniven inn i vår tids viktigste problemstilling, og vred om. Kort sagt, velferdsstaten er for dyr mens innvandring/migrasjon presser kostnadene opp og inntektene ned. St. Halvardshjemmet krystalliserer dette. Vi ser et mønster. Media har sviktet sin rolle i å dekke dette skikkelig, tvert om har de drevet heksejakt på varslerne. Derfor er Listhaugs FB-provokasjoner så viktig å ta, og de må ta henne knallhardt.

Responsen på Listhaugs påstander var ikke drøftende, kritisk og undersøkende. Den var dømmende, ukritisk og ensidig. De kjøpte den ene siden i saken, og igjen la de opp til en offentlig lynsjing av Listhaug.

De eldre ville ikke flytte, det blir nå færre sykehjemsplasser i Oslo, og ja, St. Halvardshjemmet kunne fortsatt å drive uten bad på rommet, vi står midt oppe i en eldrebølge der toppen ennå ikke er nådd, og: Byrådet planlegger faktisk å stenge enda flere private omsorgshjem, så dette er del av en større tendens.

Når så de samme lokalene brukes til losji for tilreisende romfolk, setter dette saken i relieff. Det er faktisk det politikere skal gjøre.

Det er ikke sannsynlig at kommunen flyttet de eldre ut fordi de trengte rommene til romfolk. Listhaug har heller ikke påstått dette. Saken viser likevel hvordan prioriteringene virker i praksis under dette byrådet. Dette er resultatet. Og dette er ikke uvesentlig informasjon. St. Halvardshjemmet symboliserer det vi har visst lenge, at innvandringa er en økonomisk katastrofe for landet. Saken er eksempel på det Grete Brochmann skrev i Aftenposten i fjor: «Høy innvandring av personer med svake muligheter til selvforsørgelse vil representere en tilleggsutfordring og forsterke presset på offentlige finanser». Romfolk er selvsagt ikke en sentral del av innvandring i seg selv, men overnattingstilbudet representerer den samme generøsiteten.

Stanghelles metode
Selve storinkvisitoren i saken er Harald Stanghelle. Han skriver i Aftenposten på mandag at hun «bløffer» oss, og «propagandaen» er «Listhaugs metode». Her inntar Stanghelle sin favorittposisjon. Han leder bakfra, venter til andre har etablert dagsorden og hetsen er godt forankret i mange mediehus: Dagsavisen («Listhaug lyver») 15. juni, Stavanger Aftenblad («Kynisk propaganda frå Listhaug»), 16. juni, VG («Mot bedre vitende»), 16. juni, Aftenpostens leder («Forsøpler debatten») 16. juni, leder i Nationen («Listhaug dikter og forvrenger for å lage fiendebilder…») 16. juni m.fl.

Kysten er med andre ord klar, «alle» er med – da kommer ‘faderen’ i all sin språklige prakt og setter inn støtet. Helt risikofritt. Han unngår ethvert moment som kan hjelpe leseren forstå Listhaugs perspektiv. Han er den pompøse overdommeren; faderlig og «klok» som med alvorlig mine stiger opp på skafottet etter at mobben har ringet inn offeret. Og dommen: Han klistrer Listhaug til Goebbels, uten direkte å bruke hans navn. Ikke mindre.

Det er rett at Listhaug – som justisminister – ville dekke deler av kostnaden til nødlosji for romfolk, men hva så? Det var en budsjettpost hun var uenig i som justisminister, men som partner i en mindretallsregjering gikk med på. Beslutningen om St. Halvardshjemmet var ikke hennes. Poenget er at i en situasjon med sykehjemskø stenger Oslo et fungerende populært sykehjem, unnlater å la de drive med dispensasjon, flytter beboerne mot sin vilje, og åpner det så for romfolk. Det er overveiende sannsynlig at flere eldre i Oslo står i sykehjemskø på grunn av dette.

Det går sikkert an å tolke dette på ulike måter, og debatten har mange momenter, men Stanghelle mener altså at dette ikke er noe mindre enn «propaganda» og «desinformasjon». Han klistrer henne like godt til «propagandaens glansdager – tider da autoritære ideologier kjempet om sjelene» – han trengte ikke nevne Goebbels med ord.

Tvert om er det Stanghelles kommentar som minner om Goebbels’ metode. Når en gjentar en løgn lenge nok, når løgnen er stor nok – da tror folk lettere på den: Bruk enda sterkere ord, sving deg opp i det pompøse, klistre motstanderen til vår tids uhyrer, mal gjerne med bred dramatisk pensel…! Hennes propaganda er ikke mindre enn «en trojansk hest inn i vår vesle demokratiske landsby», skriver Stanghelle. For en patos, og for en massiv overdrivelse!

Her er alle virkemidlene på plass: usakligheten, overdrivelsen, metaforene («trojansk hest»), fellesskapstrikset («vår»), farget ordvalg («vesle landsby»). Stanghelle er mesteren av bruken av «vi» og «vår», og i å plassere i kategorier: «Slike debattgrep [Listhaugs] har til nå vært nokså fremmed for seriøse norske politikere», «Desinformasjon og bløff bygger nå opp flere politikere enn vi liker å tenke på», og «Vi har sluppet en trojansk hest inn i vår vesle demokratiske landsby».

Dette er Stanghelles metode.

Men, så lett det er å sette speilet foran Harald Stanghelle. Han mener Listhaug bruker «fragmenter av faktisk informasjon så kreativt at resultatet blir effektiv desinformasjon» – men gjør ikke Stanghelle akkurat det samme? Han påstår at ingen ble kastet ut av St. Halvardshjemmet, men NRK har da dokumentert at beboerne i høyeste grad flyttet mot sin vilje (se dokumentaren fra ca 27 minutter fra et informasjonsmøte om avvikling av sykehjemmet).

Når Stanghelle mener at det er hun som «fremelsker … polarisering», må en lure på hvordan det å sammenligne med Goebbels demper polariseringen? Samme med hans påstand om at hun gjennom sin bruk av sosiale medier truer demokratiet. Ikke mindre enn «truer demokratiet» der altså. Dette er grov alarmisme. En redaktør mener altså en folkevalgt truer demokratiet fordi den folkevalgte tillater seg ikke å bruke den tradisjonsrike pressen?

Hvor ansvarlig er dette? Er det ikke nettopp dette en anklager sosiale medier for? At det her er fritt fram for rølp og ville påstander? At det her ikke finnes en modererende og samlende impuls? At de ikke har den redaksjonelle ansvarligheten osv.? Så nøyaktig hvor i Stanghelles innlegg finner vi dette?

Hvor alvorlig skal vi ta påstanden fra gammelmedia, som nyter godt av sin privilegerte stilling i det offisielle norske demokratiet, om at nymedia er en trussel mot demokratiet …? Pressen er ikke nevnt i grunnloven. De relevante artiklene omtaler ytringsfriheten og det åpne og frie ordskiftet. Der er både Listhaug og sosiale medier godt innenfor og i helt i tråd med «det norske demokratiet».

Kravene vi bør stille til en journalist, redaktør og kommentator er annerledes enn for en politiker. En Stanghelle skal være objektiv og saklig, selv en kommentar og lederartikkel må i sum gi et bredt bilde. Hvis alle lederartikler og kommentarer, og alle nyhetsoppslag går i samme retning – er kanskje ikke det et minst like stort demokratisk problem?

Vi er saktens interessert i den gode kommentarartikkelen som klargjør perspektiver, resonnementer og sammenhenger. Men vi holder ikke Aftenposten for å belæres, dømmes, ledes eller oppdras.

Det er i sum langt mer alvorlig om avisene blir propagandister enn om politikerne blir det. Så lenge vi har et flerpartisystem, ytringsfrihet og frie valg så kan politikerne kjøre fram sine saker på den måte de vil. Politikk er påvirkningsarbeid, selve definisjonen av propaganda. Medias rolle er en annen. Politikerne er alle lett schizofrene; uenighet er institusjonelt og essensielt i et flerpartisystem som vårt. En stor del av politikerne må i enhver sak det er uenighet, ta feil. Og dette må slik være. Vi trenger det slik. Politikerne legger vekt på ulike fakta, ser ulike sammenhenger. Det er en demokratisk nødvendighet at det er slik.

Listhaug så en sammenheng som for mange er åpenbar. En legger ned et privat sykehjem og begrunner dette med bygningskrav som en lar egne offentlige sykehjem få unntak fra. Dette skjer i en periode med eldrebølge og sykehjemskø. To add insult to injury, brukes lokalene til romfolk. Symbolikken er opp i dagen. Så vil venstresiden se andre sammenhenger. Greit. Vi er avhengig av disse ulike perspektivene, og vi er avhengig av at politikere kommuniserer klart og greit.

Pressen derimot, er ikke et parti. Deres legitimitet ligger ikke i meningene, men i objektiviteten. Det er derfor større grunn til å være urolig for Stanghelles metode enn Listhaugs.

Stanghelle står ikke ansvarlig for et medlemspartis årsmøte. En nominasjonskomité har aldri vurdert ham. Stanghelle må aldri forsvare et politisk program, aldri stå ansvarlig for sine meninger i Stortinget eller overfor velgerne. Hans avis er likevel et av Norges mest potente påvirkningsorganer, men mens politikerne kommer og går, vil Stanghelles påvirkningsmaskin bestå. Han snakker alltid varmt om det offentlige ordskiftet der han selv opptrer som stormester, men hva er det som gir han rett til å dømme en politiker valgt av folket ut av dette ordskiftet, ut av «det norske vi»?

Alle som arbeider innenfor den norske konstitusjonen og den norske parlamentarismen kan ikke i en prioriteringssak om offentlig ressursbruk dømmes ut slik han gjør: Listhaug driver bevisst desinformasjon, hun står utenfor «seriøse politikere», og at virkningen er «gjenkjennelig fra propagandaens glansdager – tider da autoritære ideologier kjempet om sjelene». I «verste fall» er dette veien mot «ekstremisme». Listhaug pisker altså opp en autoritær tendens til fare for demokratiet. Hun er en «trojansk hest» «vi har sluppet inn», altså, hun er ikke en av oss. Tygg litt på den.

Har hun opprettet en egen milits? Svir hun av bygdene rundt Oslo? Foreslår hun å gjenåpne Grini for SV-politikere og redaktører i Akersgata? Nei, hun mente at det er skammelig at et hjem som gav plass til 60 eldre, nå i stedet huser 60 romfolk på bekostning av 60 eldre i sykehjemskø.

Denne hangen til å gjøre meningsmotstanderne illegitime, stemple dem ut, som er ganske typisk for debatten i dag, er den egentlige giften i det norske demokratiet. Og den kommer ikke fra periferien av det norske ordskiftet, men fra en av dem som i meningselitens – og ikke minst egne – øyne, er en sentral forvalter av den gode politiske smak.

 
 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 
 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!