Kommentar

Ine Marie Eriksen Søreide er en hardtarbeidende statsråd. Men hvem gir henne motforestillinger? I hvert fall ikke utenriksansvarlige i EU, Federica Mogherini. Her er de to på giverlandsgruppens møte i Brussel 20. mars. Palestinernes posisjon har blitt kraftig svekket, men det er det ikke mulig å lese ut av EUs eller Norges posisjon. Foto: Foto: Frode Overland Andersen / UD/Flickr.

Det er påfallende hvor tett Ine Marie Eriksen Søreide legger seg opp til EU. Uttalelsen om Israels bombardement av Syria er typisk:

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) sier den siste utviklingen var akkurat det hun fryktet etter Donald Trumps kunngjøring tirsdag.

– Jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte opp om det Merkel og Macron har sagt om å vise tilbakeholdenhet og å sørge for å deeskalere, sier Søreide til NTB.

Søreide ignorerer fullstendig den ekspansive rollen Iran har spilt siden atomavtalen ble inngått i desember 2015. Det er Iran som destabiliserer, ikke Israel eller Trump. Men i norsk politikk er krig av det onde, uansett hvem som skyter.

Det er Høyre som fører utenrikspolitikk på regjeringens vegne, og det er en EU-vennlig politikk som er oppsiktsvekkende, all den stund EU er preget av dype konflikter som også har gjenklang i norsk opinion.

EUs forsvarssatsing

Onsdag legger utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) fram en ny strategi for samarbeidet med EU. Der har forsvar fått en mer framtredende plass enn før.

Det skyldes ambisiøse nye satsinger fra EUs side. Selv om vi står utenfor EU, vil disse satsingene prege Norge, mener Søreide.

– Vi ser i stadig økende grad hvor viktig samarbeidet med EU er på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området, sier hun. (NTB)

Men er virkelig EUs satsing noe å snakke om militært? Er det ikke heller en funksjon av politikken og skal tjene til å binde noen av landene tettere sammen?

Engster seg – for hvem?

Når Søreide understreker hvor uholdbart det er at Norge sitter på gangen, engster hun seg da for Norges interesser, eller har hun definert disse som sammenfallende med EUs? Hun vet at forslagene er politisk eksplosive og må heller fremstille dem som logisk nødvendige skritt på en vei Norge har gått lenge. Derfor den overtalende tonen.

Det er foreløpig intet i EUs forsvarssamarbeid som bør gi Norge grunn til bekymring for at vi går glipp av noe. Det er i NATO Norges sikkerhet ivaretas.

Dette handler om noe helt annet: å bygge et Europas forente stater.

Er det innmelding hun ivrer for? Høyre og Ap har nettopp fått meldt Norge inn i Acer, trass i sterke protester. Nå er det forsvarssamarbeidet vi ikke kan stå utenfor.

I den nye strategien viser regjeringen blant annet til PESCO, en ny forsvarsklubb der 25 av EUs medlemsland har gått sammen for å øke den militære slagkraften.

Der får Norge ikke være med.

Det eneste medlemslandene åpner for, er at tredjeland som Norge «unntaksvis» skal kunne delta i enkeltprosjekter i PESCO. Vilkåret er at slik deltakelse gir prosjektene en «betydelig tilleggsverdi». Utenforland får ikke delta i styringen av samarbeidet.

Norge har på sin side ikke tatt stilling til om deltakelse er aktuelt. Det vil bli vurdert senere, ifølge Søreide.

Det fremgår av premissene at Søreide mener Norge absolutt bør delta.

Forsvarsfond

Et annet eksempel er EUs forsvarsfond, som i løpet av de nærmeste årene skal stille med milliarder av euro i pengehjelp til europeisk våpenindustri.

Her har regjeringen vært krystallklar på at Norge ønsker å delta.

– Det er fordi vi ønsker å bygge en sterk norsk forsvarsindustri som er konkurransedyktig både i Europa og utenfor, sier Søreide til NTB.

Hva er realismen her? Hva er saken? Er det sysselsetting og innovasjon eller militær slagkraft? Hvor troverdig er et EU-forsvar? EU-landene klarer ikke en gang å oppfylle sitt 2-prosentmål til NATO.

Ifølge mediene vil Trump til sommeren gå hardt inn på europeiske NATO-land og forlange at de øker sine forsvarsbudsjett.

Skulle EU i en slik situasjon si «nei takk, vi foretrekker å satse på vårt eget forsvar»?

Det lyder helt usannsynlig, med mindre planene er ledd i en løsrivelse fra det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA.

For Norge ville dét være en katastrofe.

På gangen

Igjen får vi høre at Norge blir stående på gangen.

Men det er langt fra gitt at Norge får ønsket oppfylt. Slik planen ser ut i dag, er det nemlig bare selskaper i EUs medlemsland som er kvalifisert til støtte.

Da bare vi bli med i EU. Det er bare å legge sammen alle mulighetene vi går glipp av, og så gir svaret seg selv. Denne øvelsen har ja-siden holdt på med siden 1972.

Det som mangler, er en strategisk analyse. Søreide ser ut til å være på god fot med EUs utenriksansvarlige, Federica Mogherini. Hun er langt ute på venstrefløyen og har ingenting til felles med Trumps USA.

Det er Trumps USA som kommer til å slå an takten i årene som kommer.

Har Norge bestemt seg for å distansere seg sammen med Berlin og Brussel?

Schengen

Innmeldingen i EU har skjedd gradvis. Når man hører Søreide argumentere, er det lett å forstå hvordan f.eks. Schengen var ment:

Gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet har Norge i dag en viss tilgang som observatørstat på arenaene der beslutningene i EU tas.

Norge får blant annet delta på deler av justisministermøtene og inviteres også til enkelte uformelle ministermøter i EU-regi. Det er en tilgang regjeringen nå ønsker å benytte seg mer aktivt av.

Men når utenriksministrene og forsvarsministrene møtes, får Norge ikke være med.

Søreide forteller at hun gjentatte ganger har tatt opp dette med EU, i håp om å få en invitasjon. Men EU har sagt nei, blant annet av frykt for at andre land skal kreve det samme.

Det spørsmålet Søreide ikke stiller, er: Har EU en utenrikspolitisk strategi? Eller er det svevende generelle vendinger som tillater byråkratene å manøvrere og utvide sin innflytelse, uten noen klar politikk?

Ønsker tettere tilknytning

I regjeringens nye EU-strategi kommer det tydelig fram at manglende tilgang til diskusjonene om forsvars- og sikkerhetspolitikk er en utfordring for Norge.

Målet er derfor å «søke å knytte Norge tettere til EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidsfora».

«Jo tidligere dialogen med EU finner sted, og jo mer kontinuerlig den er, jo lettere og mer strategisk kan Norge bidra til felles innsats for europeisk sikkerhet», fastholdes det.

Samarbeid blir et gode i seg selv. Men det er jo slett ikke sikkert. Samarbeid om hva?

Hvor tom denne strategien er, får man en idé når NTB sender ut en annen kort notis der det heter at brexit ikke er nevnt i strategiplanen:

Norges nye strategi for samarbeidet med EU inneholder ingen egen strategi for håndteringen av brexit.

Storbritannias skilsmisse fra EU er nevnt flere steder i den nye strategien, men er ikke omtalt i dybden, vedgår utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H).

Hun forklarer dette med at brexit håndteres i andre fora, deriblant i regjeringens egen brexitarbeidsgruppe.

– Dette følger sitt eget spor. Det berøres ikke direkte av strategien vår for samarbeidet med EU, sier Søreide til NTB.

Det er jo rene ord for pengene. Storbritannia er på vei ut og hører derfor ikke hjemme i en strategiplan for Europa.

Vi velger Merkel og Brussel.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!