Gjesteskribent

1. mai Oslo 1930. Foto: Neupert, Herman Christian,  Public domain mark (CC pdm)

Det stunder mot 1. mai, men oppslutningen om dagen blir helt sikkert uten særlig tilslutning fra dem som naturlig burde slutte rekkene og samle seg under fanene. Folk flest har et nokså avslappet forhold til dagen som i 71 år har vært høytidsdag og lovfestet fridag.

Men det betyr jo ikke at dagen er uten betydning. De samfunnsforholdene som gjorde 1. mai til en viktig markeringsdag, er i vår tid vekket til live. Økte forskjeller og sosial urett er voksende realiteter i det norske samfunn. Dette er ikke noe som er kommet av seg selv, men ønsket av skiftende makthavere som har bestyrt det norske samfunn den siste mannsalder.

Problemet for de underprivilegerte samfunnsklasser i dag er at ingen står opp for dem. Arbeiderklassen er ikke utviklet vekk og blitt borte. De voksende sosiale forskjeller arter seg ikke i form av åpen nød i store folkegrupper, men er der for alle som gidder å åpne øynene.

Arbeiderklasse er ikke en sosiologisk kuriositet, men en voksende samfunnsgruppe i dagens Norge. Det var tilsvarende folkegrupper som fra 1930-årene så Arbeiderpartiet som sitt politiske talerør og håp om en bedre og mer sosialt rettferdig fremtid. Industriarbeidere, anleggsfolk, bygningsarbeidere, sjøfolk, fiskere, gårdbrukere, transportarbeidere og folk i serviceyrkene gjorde Ap til et parti som på det meste samlet over 48 prosent av velgerne. Partiet fikk makt til grunnleggende samfunnsendringer og gjorde ideen om velferdsstaten til politisk allemannseie. Ap har skrevet seg inn i norgeshistorien med gullskrift.

Sosiale skiller ble bygd ned og levekårene jevnet ut – helt til Gro Harlem Brundtland overtok parti- og regjeringsledelse. Etter at Kåre Willoch gikk av som statsminister i 1986, er ulikhetene økt, kan SSB fortelle oss. I storparten av den tiden har Ap hatt regjeringsansvaret.

Det partiet som var arbeidsfolks parti, er i vår tid overtatt av velutdannede lykkejegere. Ap er omdannet fra massebevegelse til klatrestativ for akademikere med spisse albuer. De som topper stortingsvalglisten i Oslo er enten eiendomsspekulanter (som Gahr Støre) eller PR-agenter. I industrifylket Rogaland har fylkespartiet en leder og to nestledere som alle er akademikere – én sågar med doktorgrad. Det er dette som nå menes med arbeiderklasse.

Norge får i voksende grad et arbeidsliv som kjennetegnes av at flere og flere ikke er fast ansatt, men er vikarer og tilknyttet skiftende bemanningsbyråer. Dette er ikke et påfunn fra Høyre/Frp-regjeringen, men en situasjon som i starten ble regissert av Ap-elitene gjennom EØS-avtale og løssluppen innvandring. Vi er underveis mot et løsarbeidersamfunn – for arbeidsfolk, vel å merke, ikke for de kaklende klasser på samfunnets grønne grener.

Når arbeidsfolk ser jobben forsvinne ut av landet og på hjemmebane overtas av folk som har trengt seg inn i landet – er det da noe rart at de politisk ser enn annen vei enn Ap? Denne spaltist bor i industri- og sjøfartskommunen Karmøy, hvor Høyre/Frp ved stortingsvalget i fjor fikk 55 prosent av stemmene. Ap havnet under 20 prosent. 

LO i Nord-Rogaland sa nei takk til Ap-nestleder Hadia Tajik som 1. mai-taler i Sauda og Haugesund. De har fått nok av eliteparti som ikke lenger utgjør noen forskjell. Partiets støtte til å overgi kontrollen med landets kraftforsyning til Brussel fikk det til å renne over.  Ap-nestlederen kan betegnes ved å ombytte to ord i et kjent skriftsted i Bibelen: «Hun kom til sine egne, men de kjentes ikke ved henne». Spørsmålet er om Ap-eliten forstår tidssignalet.

De grunnleggende 1. mai-idealene er ikke avleggs, men dagens sosialdemokrater har gjort dem lite relevante med sin favorisering av innvandring, globalisering og fremmedstyre.

Derfor er det forståelig at mange 1.mai foretrekker å pleie petuniaen i verandakassen.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.