Sakset/Fra hofta

Et britisk kampfly forbereder take-off fra Akrotiri på Kypros den 14. april 2018. Foto: Royal Air Force / Ministry of Defence / Reuters / Scanpix.

 

Den kanskje største utenrikspolitiske tabben Barack Obama gjorde under sin presidentperiode, var da han unnlot å gripe inn da kjemiske våpen ble benyttet i Syria i 2013, etter året i forveien å ha erklært at en slik våpenbruk ville være å krysse en «rød linje».

Senator John McCain kommenterte sarkastisk at linjen var blitt trukket med usynlig blekk, men implikasjonene av den passiviteten var langt alvorligere. For linjen var helt tydelig, og like tydelig var det at Obama ikke holdt ord. Det var en form for luksus som lederen for den frie verden ganske enkelt ikke kunne tillate seg.

Med den passiviteten sendte Obama en rekke svært uheldige signaler. Når man ikke lenger ikke kunne stole på at USAs president holdt ord, ble det tolket som et tydelig svakhetstegn, ikke bare på USAs vegne, men på hele Vestens. For hvordan blir utviklingens gang på planeten dersom amerikanerne holder seg på avstand fra vanskelige konflikter?

Det scenariet kan lett tenkes å bli virkelighet, og det er lite trolig at vi ville bli særlig fornøyde med resultatet.

Men med valget av Donald Trump som USAs president, er faktorene i ligningen med ett forandret. Her har vi en president som ikke viker unna for konflikt, som ikke er tilfreds med at USA simpelthen er en av flere omtrent like sterke poler i verden, og som ikke går av veien for å utøve makt.

I verdenshistorisk perspektiv er ikke Trump noen spesielt uvanlig skikkelse. Ledere for store land har til alle tider utøvet makt. Men i de senere tiårene er Vesten blitt rammet av en konfliktskyhet som skyldes en paralyserende sivilisasjonstretthet. Mange har mistet troen, ikke bare på at Vesten kan fortsette å prege resten av verden, men også på at Vesten i det hele tatt kan overleve i den formen vi har kjent.

Men der hvor Vesten går ut, kommer andre inn, hva enten det er Kina, Russland, Iran eller andre. Og der hvor disse andre statene med et langt mer kynisk syn på menneskeliv er med på å bestemme hvor skapet skal stå, er det større rom for regelrette fiender av sivilisasjonen.

Israel, som befinner seg midt i heksegryten, har ingen problemer med å forstå dette, og landet går aldri av veien for å slå hardt tilbake når sivilisasjonens fiender nærmer seg faretruende.

I Europa er derimot pasifismen mest utbredt. Mange europeere ønsker ikke å konfrontere fienden, men vil heller komme til en slags forståelse med vedkommende. Av og til går den forståelse over i det som i praksis er vennskap med terrorister.

Når USA har fått en president som reagerer idet han får etterretning som tyder på at den røde linjen igjen er krysset, blir det derfor uvelkomment. Det forstyrrer den tilstanden av innbilt likevekt som pasifismen skaper.

Det er således betegnende at det er USA, Storbritannia og Frankrike, modne nasjoner og militære stormakter gjennom hundrevis av år, som har dømmekraften og besluttsomheten til å gripe inn når de ser at sivilisasjonen er på vikende front i deres bakgård.

EU står på sidelinjen, det samme gjør Tyskland og Italia. Sistnevnte land har ikke engang fått stablet en ny regjering på bena, og en av de potensielle statsministrene, Matteo Salvini, tar ikke engang side for Vesten, slik f.eks. Donald Tusk tross alt gjør. Om Salvini havner i Palazzo Chigi og holder frem som han stevner, har det potensiale til å svekke Italias stilling i NATO.

Hvis vi tenker oss om, ser vi at vi har vært der før. Situasjonen ligner litt på den kalde krigen, da seiersmaktene fra andre verdenskrig stod mot hverandre, mens det pågikk en kamp om italienernes sjel og tyske ledere forsøkte å spille den brobyggerrollen som et delt land ufrivillig hadde gitt dem.

Den kalde krigen vi ser konturene av nå, har fellestrekk med den vi hadde i tiden mellom 1945 og 1991, men også viktige forskjeller. Da som nå konfronterer stormaktene hverandre på andres territorier, og de driver informasjonskrig samtidig, men denne gangen mangler den ideologiske faktoren som kommunismen utgjorde.

Det er grunn til å tro at aktørene er minst like rasjonelle nå som da, og ikke ønsker å utslette sivilisasjonen på grunn av en skarve stillingskrig i et tredjeland.

Sett fra Vestens synspunkt er det denne gangen likevel andre faktorer i vår disfavør. For idet verden deles inn i Vesten og ikke-Vesten, omfatter ikke-Vesten denne gangen en slags allianse mellom Russland og Kina og de bandittstatene som måtte føle seg komfortable sammen med disse autoritære landene, mens Vesten gnages av en indre tvil som kanskje er enda større enn under kald krig 1.0.

Samtidig med den indre tvilen, står Vestens europeiske ben svært ustøtt. Europa klarer ikke engang å forhindre invasjon av afrikanere og asiater, og tar uvillig Trumps side i en handelskonflikt med Kina hvor USA og Europa også har felles interesser.

Det burde virkelig ikke være vanskelig å bestemme seg for at vi på den ene siden naturligvis står sammen med USA, Storbritannia og Frankrike, og på den andre siden gjør det vi kan for ikke å bli invadert. Ingen av delene burde være heksekunster.

I stedet opplever vi at mange av dem som tar ikke-Vestens side, blant annet begrunner det med at et slikt valg vil akselerere invasjonen.

Resonnementet lekker som en sil. Det er ikke forbudt å beskytte grensen helt uavhengig av hva som skjer militært utenfor Europa. Og den største langsiktige utfordringen kommer uansett fra et Afrika sør for Sahara hvor Vesten ikke er militært involvert i samme grad, snarere enn fra et Midtøsten som tross alt ikke har så voldsomme fødselstall lenger.

Vestens største svakhet er at folk ikke tenker klart lenger. Historiekunnskaper og logikk er borte, mens forvirringen strømmen av informasjonsfragmenter skaper, gjør folk sårbare for propagandister og falske profeter.

Om ledere som Trump, Macron og May skjærer igjennom tøvet og handler, hva enten det er i Syria eller på andre arenaer, viser de ekte lederskap. Men andre må også gjøre sin part. Det første man må gjøre, er å ta sin egen side.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.