Sakset/Fra hofta

I 1981 ødela israelerne Saddam Husseins atomreaktor ved Osirak. Det var et uhyre dristig angrep.

Israel har hatt atomvåpen helt siden 1960-tallet. Den lille staten måtte besitte det ultimate avskrekkingsvåpen. Men for at det skulle virke, kunne ikke Israel tillate andre nasjoner i regionen å besitte atomvåpen. Det var lærdommen som ble befestet etter at det ble klart at Saddam Hussein ville ha atomvåpen.

Alle forsto at det ville stilt Israel overfor en helt ny sikkerhetstrussel.

Men Israel hadde flere overraskelser i vente.

No Longer a Secret: How Israel Destroyed Syria’s Nuclear Reactor

Den 19. desember 2003 hørte lederen av Israels militære etterretning, Amnon Sufrin, på radio at Libya etter forhandlinger med Storbritannia og USA hadde gått med på å demontere sitt atomvåpenprogram.

Sufrin fikk to sjokk: Han visste ikke at Muammar Gaddafi hadde et atvomvåpenprogram, og han visste heller ikke om forhandlingene med briter og amerikanere.

Var det andre, tilsvarende program i regionen som israelerne ikke var klar over? Dét ga han etterretningstjenesten i oppdrag å finne ut av.

Den militære etterretningen fikk snusen i noe interessant langt ute i den syriske ørkenen, ikke langt fra byen Deir al-Zour, hvor kurdere og amerikanere har slåss mot Assads hær, russere og IS.

In the course of the examination, the researchers identified the Cube. At a distant and isolated site called Al Kibar, less than a kilometer west of the Euphrates River, the Cube aroused their interest in particular. It was a square building with an area of about 1,600 square meters (more than 17,200 square feet), which was 20 meters (close to 66 feet) high. “We had satellite pictures of a large building in the middle of the desert, with no explanation,” says the MI chief at the time, Gen. (res.) Amos Yadlin.

Kuben tiltrakk seg deres oppmerksomhet. Det fantes ingen rasjonell forklaring på hvorfor den lå i et så øde område.

According to Sufrin, “The Koreans and the Syrians built a camouflage structure on top of the reactor that made it look like a factory from the outside. You don’t see what is happening inside. It is far from any settlement. There is no reason for anyone to be in this area except for herdsmen. We began to suspect that there, in broad daylight, a reactor was hiding.”

Rubble was scattered around the building and the place looked fairly neglected, perhaps intentionally so. There was not much traffic in the area. The people who were seen nearby mostly arrived on motorcycles; it looked as though the structure stood empty at night. No security arrangements – fences or guards – were visible there nor had batteries of ground-to-air missiles been stationed there for defense from air strikes.

Det ble viktig å få avklart om den kubeformede bygningen virkelig rommet en atomreaktor.

In January 2007, a pipeline leading from the Cube to the Euphrates was identified in satellite photos. The researchers believed that this was the sign of the existence of a cooling system, an essential element in a reactor.

Ennå hadde man ikke konkludert, men nå ble arbeidet med å finne ut hva som skjulte seg i ørkenen, gitt høyeste prioritet.

Gjennombruddet skulle komme fra uventet hold.

IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået, skulle ha møte i Wien, og lederen for Syrias atombyrå skulle være til stede. Han var innlosjert i en privat villa og var skjødesløs nok til å la sin private laptop bli liggende igjen da han gikk til et møte.

The next breakthrough, in fact the turning point of the whole affair, occurred in Vienna in early March 2007. Israel has never officially acknowledged or accepted responsibility for it, and the following is based on an investigative report published by American journalist David Makovsky in The New Yorker in 2012. According to the report, Ibrahim Othman, head of the Syrian Atomic Energy Commission, had come to Austria to participate in the deliberations of the International Atomic Energy Agency. A cell of Mossad agents from the Keshet unit broke into the apartment where Othman was staying and within less than an hour “vacuumed up” the information that was on the Syrian official’s personal computer, which had remained in the apartment while he was taking part in the conference.

Det israelerne fikk se da de gjennomgikk innholdet, ga dem sjokk. De så bilder fra innsiden av «kuben», som rommet en nesten ferdigbygd plutoniumreaktor.

Othman’s negligence turned out to be the worst security offense in the history of Syria. Had it not been for his carelessness and the Mossad’s brilliant work, it is doubtful that the operation to destroy the reactor would have taken place.

When the material taken from the computer was received in Israel, it was found to include about 35 photographs from inside the mysterious building in the Syrian desert. In the pictures, the inside of the reactor is visible, and in it are fusion cylinders and bars and also some Korean workers.

Israelerne visste at de måtte ødelegge reaktoren; de kunne umulig leve med at Syria fikk atomvåpen. Til tross for at Assad-familien styrer over et land med store motsetninger, er det én ting som står fast: fiendtligheten overfor Israel. Assad har aldri vist tegn til å nøle; Israel skulle ødelegges. Hvis Syria hadde fått atomvåpen, ville den strategiske balansen være dramatisk endret i Israels disfavør.

Israelske eksperter anslo at reaktoren ville bli aktivert i slutten av september 2007. De hadde ingen tid å miste.

Statsminister Ehud Olmert dro personlig over og orienterte president George W. Bush. I toppen av administrasjonen var det delte meninger: Visepresident Cheney ville at USA skulle angripe. Presidenten selv var nølende. Etter fiaskoen med Saddams masseødeleggelsesvåpen hadde Bush mistet lysten på «eventyr». Utenriksminister Condoleezza Rice foreslo diplomati. Var det én ting israelerne fryktet i denne forbindelse, så var det diplomati: Da ville nyheten lekke ut, og Assad ville få tid til å mobilisere luftvernforsvar. Prisen for å angripe kunne i så fall bli meget høy.

Amerikanerne backet ut. Dét var en stor skuffelse for Israel. Når det kom til stykket, stod israelerne alene.

Den israelske regjering var enige i at reaktoren måtte elimineres. Spørsmålet var når. Forsvarsminister Ehud Barak kranglet med Olmert. Men de ble til slutt enige om et «lett» angrep: Åtte fly fløy inn fra Middelhavet og derfra videre i bare 100 meters høyde helt inn til «kuben». Pilotene overholdt fullstendig radiotaushet.

Litt over midnatt fredag 6. september 2007 slapp de bombene som sprengte reaktoren. Så ventet de i to-tre minutter over målet før de satte kursen hjemover, langs en nordlig rute som fulgte grensen mot Tyrkia.

En stor usikkerhet hadde vært hvordan Syria ville reagere. Israel hadde nettopp vært igjennom en krig mot Hizbollah. Det hadde regnet missiler over Israel. Olmert hadde fått kraftig kritikk. Ville angrepet på reaktoren få Syria til å gå til krig?

Israelerne ble enige om å si minst mulig, i håp om at Assad da hadde mulighet for redde ansikt.

Og det var nettopp dét Assad gjorde. Regimet kom bare med en halvkvedet vise om israelske fly som hadde krenket syrisk luftrom, men sa ellers ingenting. I all stillhet ble sporene etter reaktoren fjernet.

Da IAEA-inspektører kom på besøk to år senere, fikk de tatt noen jordprøver som viste forhøyet radioaktivitet, men det var alt.

En annen stor frykt hadde vært lekkasjer til mediene. Jo flere som fikk vite noe, desto større ville risikoen være for at den planlagte israelske operasjonen ville bli allment kjent. Noen dager før angrepet fikk Pentagon en forespørsel: Hadde de kjennskap til en syrisk atomreaktor?

En annen faktor var at det kunne være personer i Washington som ikke ønsket at israelerne skulle aksjonere. Å lekke historien om reaktoren ville være den mest effektive måten å sabotere angrepet på.

Det var nordkoreanerne som hadde bygget reaktoren ute i ørkenen. Det sier sitt om den trusselen Nord-Korea utgjør. Landet har ikke bare en stormannsgal leder. Nordkoreanerne har en finger med i spillet både hist og her.

Det som skremte israelerne mest, var at en plutoniumreaktor var under bygging nærmest på dørstokken til Israel, uten at israelerne hadde en anelse om det.

I juni 2007 hadde Assad uttalt at det på ettersommeren kom til å skje ting som ville snu opp ned på tilvante forestillinger i Midtøsten.

Det var en hentydning: Så fort reaktoren var aktiv, ville det vært nærmest umulig for israelerne å angripe den. Da ville den radioaktive spredningen skapt uoverstigelige hindere. Dette visste Assad.

Men i tolvte time hadde israelerne altså oppdaget hva som var i ferd med å skje.

Erfaringene med Saddam Hussein og Bashar al-Assad gjør at isralerne ikke stoler på iranerne. Et regime som åpent har sagt at det vil utslette Israel, kan ikke tillates å ha et atomvåpenprogram.

Men europeerne forstår ikke den eksistensielle trusselen som er rettet mot Israel. Det er ikke Europa som er truet.

Israelerne står overfor fiender som ønsker å utslette staten deres. En av dem var Hizbollahs Imad Mughniyeh, som samarbeidet tett med Syrias general Mohammed Suleiman. Disse var involvert i atomprogrammet til Syria. Mughniyeh hadde orkestrert en av de første store selvmordsangrepene mot vestlige mål: angrepet på US Marines i Beirut 1983.

I 2008 innhentet skjebnen Mughniyeh. Han hadde vært på en mottakelse i den iranske ambassaden i Damaskus da bilen hans eksploderte.

General Suleiman ble drept av snikskyttere da han oppholdt seg i sin villa ved sjøen i Latakia.

Dette er mennesker som uavlatelig konspirerer mot vestlige mål. Det er legitimt å rydde dem av veien.

Norge har deltatt i operasjoner i Afghanistan, Irak og Syria, og har vært med på likvideringer på bakken. Men å heve disse erfaringene opp på politisk nivå, synes vanskelig. Der støter man på indre motstand mot å innse hvor hard verden er.