Gjesteskribent


Gud skaper Adam (ca. 1508–12), Michelangelo (1475–1564), freske (280 × 570 cm) i taket av det sixtinske kapell, Vatikanet. Foto: Jörg Bittner Unna / Wikimedia Commons

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»
1. Mosebok, 26–28

 

Det som for noen få år siden ville ha blitt allment ansett som fullstendig absurd, synes etter hvert å ha etablert seg som en nokså vanlig oppfatning: Ideen om at det enkelte menneske fritt kan velge sitt kjønn. I Norge er dette sågar etablert som lov. I Lov om endring av juridisk kjønn, vedtatt 01.07.2016, heter det at «personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn». Dette gjelder fra 16-års alder. For barn mellom 6 og 16 år kreves foresattes samtykke.

Norges Helse- og omsorgsminister, Bent Høie (H), støtter aktivt opp under dette menneskesynet. I et intervju med NRK i 2015 sier han:

«Det er faktisk du som vet hvem du er. Det bør være opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn det tilhører».

I en presisering av denne uttalelsen i Aftenposten, 28.03.2018, skriver han at «personers identitet er et subjektivt anliggende», og at «man skal kunne endre sitt kjønn i pass og offentlige dokumenter uten å måtte gjennomgå medisinsk behandling».

Av og til griper jeg meg i å lure på om dette standpunktet virkelig er godt gjennomtenkt. Er det fornuftig å tro at mennesket ved egen vilje kan foreta så radikale bestemmelser av sin egen natur?

Man kan tenke seg mange slags faglige tilnærmelser til dette spørsmålet. En filosofisk tilnærming vil måtte bestå i å utlede implikasjoner av de forutsetninger standpunktet hviler på, og så sjekke om disse implikasjonene er konsistente med hva vi ellers vet, tror og er villige til å akseptere. Hvis de er det, har vi i det minste å gjøre med et motsigelsesfritt standpunkt. Er implikasjonene i strid med hva vi ellers vet, tror og er villige til å akseptere, holder vi oss med selvmotsigende oppfatninger, og det er noe som ikke stemmer. La oss foreta en slik test.

Ideen om at mennesket fritt kan velge hvilket kjønn det er, må bero på en forståelse av at det ikke er biologiske realiteter, men opplevd identitet eller simpelthen eget valg som avgjør ens egen vesensbestemmelse, slik Høie forklarer. La oss fastholde dette som den grunnleggende forutsetning vi ønsker å teste:

Menneskets vesensbestemmelse avgjøres av opplevd identitet eller eget valg.

Dette er en helt avgjørende antagelse. Og hvis den er sann, må den gjelde for hele menneskets vesen, ikke bare dets kjønn. La oss så utvide perspektivet tilsvarende.

La oss betrakte konsekvensene av å anta at mennesket ikke bare former sin egen kjønnsidentitet, men også sin egen artsidentitet. Da står det altså det enkelte mennesket fritt å velge å identifisere seg som en annen art. La oss si, for eksempel, at jeg identifiserer meg som tilhørende arten «katt». Implikasjonen av standpunktet vi tester, er at jeg da faktisk er en katt (ikke nødvendigvis at jeg har kattekropp, men at min vesensidentitet er «katt»).

Eller la oss teste konsekvensene av å anta at mennesket også bestemmer sin egen raseidentitet. Dette eksempelet er mye mindre radikalt enn det foregående, ettersom det jo er en rådende oppfatning at rase er et rent sosialt konstrukt. La oss så si at jeg, som ble født som hvit nordmann, av en eller annen grunn (årelang innsausing i jazz og reggae-musikk, kanskje) opplever meg selv som svart. Implikasjonen av standpunktet vi tester, er at jeg da faktisk er svart (ikke nødvendigvis at jeg har svart pigmentering, men at min vesensidentitet er å tilhøre den etniske storfamilien «svart»).

Listen hypotetiske eksempler kunne forlenges, selvfølgelig. Vi kunne vurdere om syke mennesker har mulighet til å identifisere seg som friske, og dermed være friske, og så videre. For ethvert eksempel vi måtte velge å teste, gjelder det så å vurdere om de utledede konsekvenser er i tråd med det vi ellers vet, tror og er villige til å akseptere. La oss vurdere dette for eksemplene der jeg, født som etnisk nordmann, identifiserer som katt eller svart.

Der jeg identifiserer som katt burde jeg, i analogi til «Lov om endring av juridisk kjønn», gis anledning til å endre min juridiske art fra «menneske» til «katt». Mine fremtidige rettigheter til bl.a. helsetilbud eller beskyttelse mot overgrep og mishandling ville i så falle inn under dyrevernlovgivningen, og min adferd ville falle helt utenfor straffelovgivningen (hvilket jo åpner en del interessante perspektiver), for bare å nevne noe.

Der jeg identifiserer som svart burde jeg, i analogi til «Lov om endring av juridisk kjønn», gis anledning til å kreve at også samfunnet behandler meg som svart, for eksempel ved å gi meg status som tilhørende en minoritetsgruppe og tilkjenne meg positiv diskriminering i en del ansettelsesprosesser, og så videre.

Er Bent Høie, er samfunnet og er leseren villig til å akseptere disse konsekvensene?

De anførte tankeeksperimenter kan kanskje synes søkte, men vi skal ikke glemme at forestillingen om at man kan fritt kan velge sitt eget kjønn også syntes søkt for bare noen år tilbake. Dessuten, formålet med disse tankeeksperimentene var slettes ikke å utrede sannsynlige scenarier for sammfunnsutviklingen (og heller ikke å gjøre narr av noen som helst, bare så det er sagt), men å teste en antakelse, nemlig antakelsen om at det er mennesket selv som ved opplevd identitet eller eget valg definerer sitt vesen.

Jeg ser det ikke som min oppgave i denne sammenheng å instruere leseren om noen fasit. Heller vil jeg anmode enhver om selv å anvende den skisserte filosofiske metode (en enkel anvendelse av hypotetisk-deduktiv metode, som alle norske akademikere har vært igjennom til Ex.Phil.) og å tenke igjennom selve grunnlagsspørsmålet på egen hånd: Er det virkelig tilfelle at det er mennesket selv som bestemmer hva det er?

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.