Kommentar

Bilde: Jo tettere på, jo mer ubehagelig. Andrew Brunson hadde vært pastor i Izmir i tyve år. Han og kona Norine hadde oppdratt barna sine i Tyrkia. I oktober 2016 fant de en lapp foran døren med beskjed om å melde seg for myndighetene. De trodde det gjaldt fornyelse av visa. I stedt ble begge kastet i fengsel. Andrew er anklaget for medlemskap i en terrororganisasjon, og for undergraving av grunnloven. Han har sittet 500 dager i fengsel og gått ned 22 kilo. Saken har vakt internasjonal oppsikt. Rex Tillerson nevnte Bruson ved navn da han var på besøk. Men det hjelper ikke i dagens Tyrkia, i navnet en NATO-alliert.

 

I Myanmar er en muslimsk folkegruppe blitt drevet ut av landet. Operasjonen var brutal. Landsbyer ble utslettet, hus og hytter brent ned. Mange skal være drept. Det ble protestert fra flere hold, fra FN og særlig fra muslimske stater. Men mange av nabostatene til Myanmar lot seg ikke engasjere. Det er forhold ved denne saken vi ikke kjenner. Men en religionskonflikt synes å ligge bak. For noen dager siden ble vi informert om saken i programmet Urix i NRK.

Da jeg så programmet, fikk jeg assosiasjoner til en opplevelse på 1990-tallet, da jeg besøkte den nordtyske byen Bremen. På søndagen gikk jeg til gudstjeneste i en særegen menighet. I en gammel fabrikkbygning hadde assyriske kristne sitt lokale. De var flyktninger fra Tyrkia. I Tyskland var det mange av dem. De hadde funnet et hjem også i andre europeiske land, bl.a. Sverige. Under kirkekaffen etter messen kom jeg i samtale med en eldre mann. Han fortalte rolig om sine erfaringer. Han kom fra en liten kristen landsby. En dag kom en bevæpnet muslimsk milits, beordret landsbybefolkningen til å ta med seg det nødvendige og forsvinne. De fikk med seg skuddsalver på veien. Landsbyen ble plyndret, deretter brent ned og utslettet. Den gamle mannen sa at det var ingen forskjell på tyrkiske og kurdiske muslimer. De var like grusomme. Til sist brettet han opp skjorteermet og viste meg arr etter skuddsår.

Stadig får vi informasjon om kristne som blir forfulgt av muslimer – i muslimske stater i Asia og Afrika, fra Pakistan og Egypt eller andre steder der islam står sterkt. Kristne anklages for blasfemi, for frafall fra «den rette religion» osv. I Afrika bortføres unge kristne piker av muslimske opprørere. Kristne er ved sin tro og sin religiøse praksis en provokasjon for muslimer. De kan bli plaget og mobbet, overfalt, voldtatt, havne i fengsel, og de kan bli drept for sin tros skyld. Ikke minst i utenlandske medier gis det informasjon om muslimsk forfølgelse av kristne. Og tallet på kristne som forfølges for sin tross skyld, er meget høyt. Jeg kan ikke erindre at kristenforfølgelse har vært tatt opp som tema i NRK, for eksempel i Urix. Kanskje jeg tar feil.

Ikke alle muslimer forfølger kristne, selvsagt ikke. Fra flere hold er det gjort gjeldende at muslimsk kristendomshat egentlig er en misforståelse av islam. Men andre vil mene at forfølgelse av kristne tvert imot er naturlig ut fra kjerneinnholdet i islam. Her lar vi spørsmålet ligge. Men muslimers forfølgelse av kristne i store deler av verden er ikke desto mindre en realitet som fortjener å bli tatt opp også i norske medier – ikke bare i avisen Dagen eller andre publikasjoner med kristen orientering. Jeg vil tro det er av politiske grunner at muslimsk kristenforfølgelse overses. Man er kan hende redd for at det vil utløse reaksjoner mot islam som hindrer integrering av muslimer i det norske samfunn. Dermed er vi kommet inn på det spørsmål som reises fra mange hold: Hvilket samfunn vil vi ha?

Fra toppen i samfunnet holdes det frem at vi alt har og bør ha et multireligiøst samfunn. Det skal være pluralistisk, og ulikhet skal respekteres. Men det er ikke det viktigste. Langt viktigste er idealet om enhet. For den moderne stat har helst siden 1600-tallet lagt vekt på samfunnsenheten – kulturell, moralsk, religiøs og politisk enhet – blant «undersåttene» eller «borgerne». Problemet ved denne enheten er at den ikke tåler informasjon om virkeligheten. Slik var det alt på 1600-tallet. I vår tid hviler informasjonssperren på en konsensus bl.a. mellom tunge, dominante medier: Informasjon om visse konflikter bør legges til side, for slikt vil skade samfunnsenheten.

En type informasjon skal dekkes til, overses eller nøytraliseres nesten før den er blitt offentlig. Men samtidig skal annen informasjon for all del bringes frem. Visse avvikere må finnes og bekjempes ved at de kommer frem i offentlighetens lys. Når trollene kommer ut i solen, sprekker de, lyder det så flott. Legg merke til det totalitære tenkesett. Noen i vårt samfunn er allerede på forhånd og som sådan «troll».

Pluralismen har sin begrensing. Derfor må den administreres av makteliten. I den siste tiden har det vært særlig viktig å avdekke og bekjempe dem som fastholder det overleverte kristne syn på samliv og familie. Normisjonen, som styrer bedehuset i Iveland og en fagskole i Vestfold, har i det siste fått stor plass i media og må forsvare seg mot angrep. Her er det noen som det må holdes orden på. Misjonen viser til sitt «verdidokument». Men de som har makta, har et annet «verdidokument». Dessverre er det slik at det forutsetter at alle skal integreres i den enhet som makten søker å realiseres. De «gjenstridige» må tuktes og om nødvendig skyves ut.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!