Tavle

Det har virkelig ingenting – eller i alle fall veldig lite – med hudfarge i seg selv å gjøre. Under en svipptur til supermarkedet for å proviantere gir konklusjonen seg selv i to akter.

Korridoren gjennom kjøpesenteret frem til lokalsamfunnets ene velutstyrte matsjapp er faktisk ganske bred, men den er med ett for smal. Fire kvinner som tilsynelatende er teleportert rett fra Øst-Afrika, går i motsatt retning – i bredden, av en eller annen grunn. De mørke… ja, hva er det? – chadorene? som i sin helhet omslutter dem, tegner omrisset av noe som bringer tankene hen på sorte bønder i et kjempemessig sjakksett.

Assosiasjonene skvetter plutselig langt tilbake: «Pass godt på bøndene, de forvandles til dronninger hvis de når den andre siden av brettet», lød en tidlig formaning under opplæringen i spillets fornemme kunst.

Utsikten til klesbutikken i enden av korridoren er kraftig redusert, men det er ikke bare at de fyller synsfeltet i uvanlig grad: Jeg vet ikke hvilken av de hvite brikkene jeg selv er. Anatomisk sett muligens et tårn. Jeg kan gå til siden eller rett frem. Det blir rett frem. Bøndene glir til side, og i forbifarten stryker nesten en av kjortlene en forfjamset gammel mann som har for vane å sitte på en benk langs veggen. Han var nok allerede pensjonist første gang han fikk Afrikas horn i fanget.

Femten sekunder senere trekker jeg ut en handlevogn, og har ikke til hensikt å reflektere noe mer over det banale opptrinnet. Men skjebnen har et ess i ermet som forpurrer planene.

Litt etter kommer en kvinne inn i supermarkedet. Hun har nok færre ting på innkjøpslisten enn jeg, for hun bærer kun på en av de små handlekurvene som står oppstilt ved siden av vognene. Hun kommer nok fra Vest-Afrika, jeg vil tippe Kamerun eller deromkring. Men hun er ikke kidnappet fra stedet hvor hun har sine slektsrøtter og sluppet ned i gyllen fallskjerm over Østlandet.

Jeans. T-skjorte. Sandaler. Håret ikke altfor sirlig ordnet. Hun har det kanskje litt travelt. Har hun vært på jobb? Ser ut som om det bare var noen småtterier hun hadde glemt å kjøpe inn til aftens eller noe. Hun er alene. Ikke under bevoktning av noen medsøstre. Hun skiller seg i adferd ikke på noen bemerkelsesverdig måte fra de andre kvinnene i butikken. Hun fremkaller ingen følelse av fremmedhet.

Hun kamuflerer fremfor alt ikke sin helt alminnelige kvinneynde. En ugift tjue år yngre person enn meg selv kunne under gitte betingelser ha tatt initiativ til sosial interaksjon. Jeg merker at det plutselig ikke spiller all verdens rolle for meg hvorvidt hun oppfyller regjeringens kriterier for integrasjon. I motsetning til de fire fra i sted passer hun ganske enkelt inn, hva enten det i sin tid falt helt naturlig i fravær av en sosialt kontrollerende diaspora av landsmenn, eller det skjedde som et resultat av en smule anstrengelse.

Man kan snakke til man blir blå om utdannelse, inntekt, valgdeltagelse og desslike. Men det er uvesentlig i sammenligning med de kontrasterende følelsene ved disse to observasjonene. En hær av invaderende kvinner som bokstavelig talt flagger overfor vertsbefolkningens medlemmer at de av prinsipp er utilgjengelige for dem hva angår det alminnelige samkvemmet som fra tid til annen spontant resulterer i ømhet, kan aldri bli å anse som norske. Sorry altså, Harald, men dette her skjønner du virkelig ikke noe av.