Kommentar

Bilde: EU har dårlig historisk hukommelse når de velger å ta opp kamp mot polakkene. Det var Solidaritet som knakk Sovjet-imperiet. Her får prins Willliam og hertuginnen av Cambridge, Catherine, en omvisning på European Solidarity Centre i Gdansk av den gamle Solidaritetskjempen Lech Walesa. Foto: Kacper Pempel/Reuters/Scanpix

Hvis man ser ut over det politiske landskap vil man se at det ene uforsonlige utspill avløser det andre. Brexit fikk ikke EU sentralt til å gå i seg selv. De toneangivende er de som vil straffe britene og statuere et eksempel.

Det har vi lenge skjønt.

Samtidig er det oppstått en stor kløft mellom Vest-Europa og Øst-Europa. Første visepresident i EU-kommisjonen, Frans Timmermans,  vil neste uke ta de første skritt mot å aktivere paragraf 7, atomknappen, som kan frata Polen stemmeretten. Man tror knapt sine egne ører og øyne.

Etter Brexit sa Brussel-politikerne at EU var sterkere enn noensinne, de 27 skulle stå sammen i tykt og tynt nå som de var kvitt de ambivalente britene.

Man har ikke før kommet i gang med forpostfektningene til Brexit-forhandlingene før EU-byråkratiet åpner en ny front: Mot Polen, det viktigste landet i Øst-Europa med 40 millioner mennesker.

Striden gjelder reformer som det regjerende Lov og rettferdighetspartiet ble valgt på. Timmermans tordner at hvis alle de fire lovene vedtas vil ikke Polen lenger ha et uavhengig rettsvesen. Mediene i Vest bryr seg nesten ikke om å høre hva polakkene selv forklarer: At dommerne er blitt sittende siden kommunisttiden og rekrutterer og velger internt. Regjeringen ønsker å bryte denne sirkelen og skape et nytt råd som utpeker dommere. Dette kaller EU politiske utnevnelser som bryter med domstolenes uavhengighet. Snakker EU mot bedre vitende?

Alle høyesterettsdommere er politisk utnevnte. Det gjelder USA, det gjelder Tyskland. EU bruker stråmannsargumentasjon.

Brudd på domstolenes uavhengighet er det når politiske myndigheter blander seg inn i behandlingen av saker.

Det man mistenker er at EU sterkt misliker den politiske linjen Polen har slått inn på. I stedet for å innrømme det, skjuler man seg bak anstendighetsargumenter. Polen er uanstendig, EU er anstendig.

Men dette gjennomskuer polakkene. De ser og vet at EU-systemet er gjennompolitisert. De konvensjonene som EU styres etter og som nasjonale regjeringer – også den norske – har påtvunget befolkningen, setter Den europeiske menneskerettskonvensjonen over nasjonale lover. Men når man vet at denne konvensjonen brukes til å bryte opp det nasjonale fellesskap og ersatte det med et nytt som består av  en rekke grupper som ikke har noe til felles og til dels hater hverandre, vekkes motkrefter. Dette er ikke et fellesskap, men snarere det motsatte. EU bruker en form for identitetspolitikk som splitt-og hersk-taktikk.

EU vet godt hva det gjør når det påtvinger katolske og konservative Polen LGBT-rettigheter. Hvis regjeringen tvinges til å føre en slik politikk vil det ikke være mulig å samle noe flertall i fremtiden. Fellesskapet vil være fragmentert. Polakker og ungarere har sett hva som har skjedd i Vest-Europa. Derfor sier de nei.