Tavle

Tallrike norske kommentatorer er, langt fra helt med urette, bekymret over de pågående lovendringene i Polen som vil gi regjeringen rett til å utnevne og avsette dommere. Dekningen domineres imidlertid av storslagne uttalelser avsagt i kor om at Polen begraver maktfordelings­prinsippet og demokratiet. I dette koret er det to ting som mangler.

Det ene er en noe mer detaljert drøftelse av hvordan maktfordelings­prinsippet fungerer i praksis. Hva angår utnevnelse av dommere, er det regjeringen som gjør dette også i Norge. Men i egenskap av embedsmenn kan de ikke avsettes uten ved dom. Det betyr at en dommer bare kan avsettes hvis noen av hans kolleger er enige, hvilket gir dommerstanden en autonomi de andre statsmaktene ikke har. Kanskje er det best slik, men er det virkelig den eneste formen for akseptabel maktfordeling?

Det andre er at man helt ser bort fra Polens nære historie, og med det unnlater å gjengi den andre sidens oppfatning. Polens regjering er av den oppfatning at mange dommere er kommunister som ble utnevnt før jernteppets fall, som dermed ikke har legitimitet, og som burde ha vært fjernet. Igjen, dette er diskutable oppfatninger, men hvorfor må den som ikke er klar over det, og ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk, gå til kilder som Wall Street Journal, Washington Post eller The Guardian for å oppdage det?

Et fundamentalt prinsipp i rettspleien er at man skal gjøre hva man kan for å høre begge parters syn i en tvist. Det er et godt prinsipp i journalistikken også – særlig den som er støttet av det offentlige. I flere viktige stridsspørsmål blir den norske offentligheten imidlertid kun servert den ene sidens syn.