Kommentar

Klima og asyl tiltrekker seg en spesiell type mennesker. De har fått en kjærkommen hatfigur i Donald Trump. Her fra en demonstrasjon utenfor senator Dick Schumers kontor i New York 9. januar 2017. Foto: Shannon Stapleton / Reuters / Scanpix.

 

Europeiske mediers og politikeres reaksjoner på Trumps kunngjøring om at han trekker USA fra Paris-avtalen, vitner om et hykleri og et fravær av realitetssans som knapt er til å holde ut.

Nesten uansett hvor man snur seg i Europas medieverden poengteres det at det ikke er andre land enn Syria og Nicaragua som ikke har undertegnet avtalen, for Nicaraguas vedkommende fordi den ikke er god nok. Resonnementet overlates som en øvelse til leseren: USAs president er havnet i selskap med den syriske diktator Bashar al-Assad. Det er som om Trump personlig hadde tatt en halv million liv.

Dagbladets Geir Ramnefjell feiret likegodt sin djevleutdrivende messe før kunngjøringen: USA er ikke lenger å regne som en av de gode kreftene i verden, men etablerer ondskapens akse av klimasabotører.

Ingen undersøker om det kan være noe i deler av Trumps begrunnelse for å trekke seg fra avtalen: Betingelsene fremforhandlet av Obama setter urealistiske kuttmål for USA, mens land som Kina og India får frikort.

Det er i det hele tatt ingen som bryr seg om hvor store de totale utslippene rent faktisk er eller blir, hverken i USA, Europa eller resten av verden. Burde ikke slike opplysninger befinne seg nokså langt fremme i bevisstheten, gitt at vi angivelig risikerer å bli stekt og verdens strandeiendommer bli oversvømt? Men når begynner egentlig prisfallet på disse siste?

2,7 millioner amerikanske arbeidsplasser ville dessuten gå tapt, sier Trump, hvilket ville være en nær innlysende konsekvens av påtvunget lavere energibruk i en befolkning som øker.

Men ville ikke dette også gjelde for Europa? Joda, men du får bare ikke høre om det. En liten NTB-notis i går ettermiddag – neida, du vil ikke finne den i avisen – satte den europeiske falskheten og forstillelsen i denne saken i relieff: Klimautslippene i EU økte med en halv prosent 2015.

Men de rike landene har med Paris-avtalen forpliktet seg til å kutte med noen titalls prosent. For vårt eget lands vedkommende skal utslippene av drivhusgasser ned med 40 prosent innen 2030.

Problemet er at slike ambisiøse mål er umulige å nå i fravær av en kraftig forringelse av levestandarden som ingen er rede til. EU-landene vet utmerket godt at de ikke vil klare å oppfylle målene i Paris-avtalen.

Som de fleste andre prosjekter som er målstyrt av visjonære mennesker som ikke vet hva de holder på med, er også dette dømt til å mislykkes. Og slik tilfellet er med andre urealistiske målstyrte prosjekter, har vi å gjøre med en administrativ elite som later som om den selv er skyldfri, pliktoppfyllende og rasende dyktig, uten å bry seg for mye om virkeligheten. Dette ondet gjør seg nå gjeldende overalt.

Eller er det noen som tror at europeerne kommer til å slutte å kjøre bil, reise med fly, slå på varmen om vinteren eller airconditioning om sommeren…? Skal de begynne å leve som amish-folket over natten?

Hvis europeerne mente alvor med ambisjonene om reduksjoner på titalls prosent i utslippene av drivhusgasser, er det en rekke saker de burde problematisere. Hvorfor skal man for eksempel flytte masse mennesker fra afrikanske og asiatiske land hvor folk slipper ut lite drivhusgasser, til europeiske land hvor de slipper ut mye mer?

Fraværet av realisme ledsages av en slags pseudo-religiøs dimensjon også. Det er bare vi selv som skal piske oss ved å late som om vi skal bli klima-asketer, mens planetens evige ofre skal få frikort i miljøsaker også.

Det Trump gjør er utilgivelig fordi han ikke lar seg affisere av glorien europeerne helt uten grunn har satt over sitt eget hode. Han truer ikke minst de potensielt svært korrupte interessene til en hel klimafinansiell og klimabyråkratisk klasse. Den meningsløse handelen med klimakvoter risikerer å bli en saga blott.

Det er altså ikke sånn at det USA gjør i praksis forandrer noe for klimaet på kloden. Problemet er teologisk: Amerikanerne er ikke tilstrekkelig redde for at de risikerer å ta liv om hundre år, fordi havstigning, ørkenspredning, ekstremvær og gudene vet hva annet vil ha gjort tilværelsen uutholdelig for mange mennesker.

Denne måten å se tingene på er vesensforskjellig fra hvordan mange europeere sier at de oppfatter terrortrusselen. Borgermesteren i London sier at risikoen for å bli sprengt i filler av terrorister er en del av totalpakken ved det å leve i en storby. I dette tilfellet har vi altså å gjøre med en trussel som er ubehagelig tilstedeværende, men som nedtones. Det er jo flere mennesker som dør foran TV-en eller i sengene sine.

Så hvorfor kan ingen si at det å risikere ekstremvær om hundre år, simpelthen er en del av totalpakken ved det å leve på denne planeten? Lev med det, gjør så godt du kan, and fucking get over it.

Når en islamistisk femtekolonne sår splid i våre samfunn ved å ta livet av dem som ikke er islamister, blir vi fortalt at vi ikke må fordømme eller la hatet splitte oss. Men når verdens fremste demokrati og vår viktigste allierte sier at det er slutt på å spille klimafrelsende teater, er det fritt frem for hat, splid og fordømmelse.

Dette vitner om en europeisk offentlighet som er sprø og uhelbredelig jaglandisert. Det er på tide å velge seg en annen.