Sakset/Fra hofta


Lilly Jørstad. Foto: Facebook (utsnitt).

 

Eksemplene på stivbent håndhevelse av norsk utlendingslovgivning som ikke er til Norges beste, er dessverre nokså tallrike, men sjelden oppleves konsekvensene som så skrikende gale som i tilfellet Lilly Jørstad.

Det 31 år gamle operatalentet, som til og med har sunget på La Scala i Milano, er født i Russland som etterkommer etter såkalte Kola-nordmenn, som utvandret til Nord-Russland for over hundre år siden. Denne hardt prøvede minoriteten fikk det spesielt vanskelig under Stalin, og de fleste etterkommerne har i de senere årene fått innvilget norsk statsborgerskap. Lillys bestemor, mor og bror er blant dem. Familien har slått seg ned i Finnmark.

Men ikke Lilly.

Lilly har ikke bodd lenge nok i Norge til å oppfylle kravet til botid, for hensynet til sangkarrieren gjør at hun må tilbringe mye tid utenlands, ikke minst for å studere sang i Italia. Som russisk statsborger, og uten det norske passet som den siste av Kola-nordmennene, støter hun på en rekke praktiske vanskeligheter i sin profesjonelle hverdag.

I ti år har Jørstad kjempet for å bli norsk, så langt uten å lykkes. Den 9. mars kunne NRK Finnmark fortelle at saken hennes lå på bordet hos statsministeren. Sist tirsdag opplyste samme distriktskontor at UDI nå forespeiler henne 11 måneders saksbehandlingstid.

I 2015 innvilget Norge norske statsborgerskap til 1.100 eritreere, over 1.000 afghanere, og mer enn 800 irakere, som for samtliges vedkommende mangler norske røtter, som i mange tilfeller vil ha skaffet seg det norske passet ved å dikte opp historier, og som ofte vil ligge det norske samfunnet til byrde, kanskje uten å identifisere seg som norske.

Hvorfor kan ikke norske myndigheter skjære igjennom og lempe på kravene til en person av norsk avstamning og navn med familie og venner i Norge, som føler seg norsk, som vil være norsk, som er ønsket av mange nordmenn, som ikke har jukset, og som ville være en utmerket ambassadør for Norge i utlandet?

Denne kontrasten rører ved noe veldig dypt, for den minner oss om at vi føler slektskap med personer av norsk avstamning. Lillys norske røtter får det til å føles urimelig at hun ikke kan bli norsk. For nordmenns følelser spiller den norske etnisiteten en rolle, for lovverket gjør den det ikke.

Dette er en spesiell sak, som ikke skaper noen presedens, men snarere en sjanse til å bryte den pinlige tradisjonen med å behandle fremragende personer dårlig.

Med mindre myndighetene lemper på denne nådeløsheten, blir stakkars Lilly et pinlig monument over en ideologi og en formaljuss som ugjenkallelig har trumfet rettferdighetssans, vett og forstand. Saken er en skam. Rydd nå for svarte opp, og ønsk Lilly velkommen hjem.

Mest lest