Tavle

Bildet: Fra markeringen på Trafalgar Square torsdag 23. mars. Forent? Ja, men hvor er alle de andre? Bilder er avslørende.  Foto: Stefan Wermuth/Reuters/Scanpix.

Når Børge Brende sier offentlig at vi dessverre må venne oss til terroren, legger han for dagen en holdning som vanskelig ville ha blitt akseptert dersom han snakket om et hvilket som helst annet samfunnsonde.

Utenriksministeren er dessverre ikke alene om denne selektive resignasjonen. Den fremtredende Aftenposten-kommentatoren Frank Rossavik setter i dag noen flere ord på den samme holdningen. Det er lite ved Rossaviks større detaljnivå som tjener ham til ære. Han fremhever i praksis demens som et ideal.

Artikkelens ingress lyder slik:

Angrepet i London sjokkerer – men bare litt, og neppe så lenge. Det er bra.

Kan vi tenke oss en kommentator skrive for eksempel at barnedødsfallene som følge av motstanden mot meslingvaksine sjokkerer lite og i kort tid – og at det er bra? Det er i alle fall lett å tenke seg at vedkommende ville ha blitt spist til frokost for noe slikt. Begge deler skyldes ideologi. Hvorfor skal vi venne oss til den ene, og erklære kamp mot den andre?

Rossavik fortsetter:

Etter hvert skal det mye til for at nyheten om et terrorangrep vekker reaksjoner hos meg. Faren er hverdagslig. De fleste planer avverges. Jeg flyr ubekymret, om jeg så skal til Istanbul, Jerusalem eller Paris.

La oss fortsette analogien: Etter hvert skal det mye til for at nyheten om en unødvendig dødsfall som følge av meslinger, vekker reaksjoner hos meg. De aller fleste overlever jo, og vi går ikke rundt og bekymrer oss sånn til daglig.

Min første tanke da meldingene fra London kom, var at dette egentlig er en seier. Det er nå så vanskelig å gjennomføre terror i stor skala, med fly, bomber og automatvåpen, at hardbalne helligkrigere må nøye seg med kniver og personbiler.

Helsevesenet er nå blitt så bra at man knapt dør av noenting lenger. Hjertepasienter, kreftpasienter – you name it: Folk holder i dag ut så lenge at et dødsfall på grunn av vaksinemotstand egentlig er en seier. Døden har knapt andre redskaper med andre enn steingamle personer lenger.

Hvilke andre dødelige eller på andre måter alvorlige samfunnsproblemer kunne en person regnet som mentalt sunn ha møtt med samme nonsjalanse? Trafikkdøden? Selvmordene? Familievolden? Barnepornoen?

Rossaviks utvei er at motstanden er nytteløs:

Her kommer klisjeen igjen: Det finnes ingen enkle løsninger. Å stenge grensene vil være uansvarlig, trolig også umulig, i dagens verden.

Ikke desto mindre børster han støvet av et velkjent munnhell:

Keep calm and carry on, som britene gjerne sier.

Men britene holdt ikke på beherskelsen fordi de hadde til hensikt å kapitulere for nazismen, men fordi de var fast bestemt på å overvinne den. Det Rossavik tar til orde for, er i virkeligheten at vi skal gå under på en behersket måte. Han om dét.

Les også

Red.: Up and running -
Red.: Billedredaktør -
Anbefalt intervju -
Kristi forklarelse (1824) -
Jøder i Ukraina (1915) -
Paris' dom (c.1510-20) -

Mest lest

Den franske tragedie

Les også