Gjesteskribent

«Samfunnets leirbål lyser med stadig svakere flamme». Slik åpner Harald Stanghelle sin kronikk i Aftenposten i dag. Han er bekymret for de seriøse medienes framtid, for uten disse forvitrer det tillitssamfunnet som vi har hatt i et informasjonskaos – ifølge Stanghelle. Et samfunn i forvitring, uten felles leirbål å samles rundt.

Leirbålene Stanghelle viser til er de store mediehusene, hans eget Aftenposten inkludert – og NRK, vår felles kringkasting. Stanghelles bekymring tar utgangspunkt i det som nå skjer i USA, der tilliten til mediene er på et lavmål – og der mange opplever at president Trump bidrar til å svekke tilliten ytterligere.

La det være sagt, jeg er ingen Trump-tilhenger – og jeg er bekymret for de seriøse medienes utvikling. Men det interessante er jo; hvorfor har det blitt slik – utover at den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å dele informasjon raskt på facebook, twitter og andre sosiale medier?

De såkalt seriøse mediene er jo ikke så seriøse lengre – svært mange opplever at de vinkler sakene ensidig, og ikke minst at de utelater både viktige saker og relevant saksinformasjon. De er ikke alene; også forskningsinstitusjoner og akademia gir klart inntrykk av å være mer aktivister enn seriøse forskere i mange sammenhenger. Kommentatorene i de store avishusene, som har blitt et normalisert innslag i norske medier, har også overveiende lik vinkling og gir uttrykk for de samme synene.

Det er ingen tvil om at innvandringspolitikken virkelig har bidratt til tapt tillit hos de ordinære mediene. De behandler lesere og seere med en nedlatende holdning og arroganse som nærmest er utrolig; ikke minst bruken av skamfølelse og begrepene «høyrepopulist» og «rasistiske holdninger» som effektiv hersketeknikk, for å holde meningsmotstandere nede.

Det er ikke nødvendig her å komme med de utallige eksempler på hvordan mediene selv setter seg i en vanskelig situasjon, det er jo nettopp alternative medier mennesker søker til for å kunne lese mer om hva som faktisk skjer i samfunnet rundt oss og å få bekreftelse på at det de ser, opplever og reflekterer rundt har sin årsak.

Stanghelle har altså all mulig grunn til å bekymre seg for flammen i leirbålet, men en viss selvkritikk hadde da vært på sin plass – og det haster. Innen de innser dette, vil de alternative mediene bare vokse – og om strategien er å kvele sistnevnte og legge fullstendig lokk på ytringsfriheten, da har vi et annet og virkelig totalitært samfunn, Harald Stanghelle.