Gjesteskribent

Jeg har nettopp sett, på nett, den svenske publisistklubbens debatt om det var riktig eller feil å ta med Nya Tiders Vavra Suk i en av SVTs nyhetssendinger. Fra mitt ståsted forekommer debatten som en storm i et vannglass. Suk, som har en fortid fra Nasjonal Demokratene, er i dag redaktør for en avis som mottar knappe 2 millioner kroner i svensk pressestøtte per år. Denne hendelsen i SVT har altså skapt spetakkel i den svenske synsegård. Det er rent eksotisk. Nesten antropologisk spennende. Men forskjellig fra Norge kun i grad.

Det var ikke en spesielt interessant debatt, selv om det oppleves som at det foregår et tøvær over Kjølen. Det har de for så vidt til felles med resten av den vestlige verden. Men noe spennende kom frem: Hele panelet var enig om at den svenske debatten har vært preget av en engstelse.

Og der tror jeg de traff blink: Engstelse.

Det har vært absurd å observere debatten relatert til innvandring over mange år. Kritikere av innvandring har i alle år fått høre hvor fryktsomme de er. De, eller vi, fremstilles som grunnleggende utrygge mennesker. Xenofobe, islamofobe – over alt ser vi innbilte busemenn. Paranoide er vi.

Det er denne fremstillingen jeg opplever som absurd, for jeg har i grunn aldri erfart mine motstandere som spesielt trygge. Brautende, ja. Intolerante, selektive, uærlige, naive, projiserende, ja da – men ikke trygge. Og, mistenker jeg, bak denne usiviliserte oppførselen mot annerledestenkende kan man øyne noen svært engstelige mennesker.

Den demokratiske holdning forutsetter en stor grad av trygghet. Er man ikke et trygt menneske, sliter en som demokrat. Da begynner man å finne mange gode grunner for ikke å slippe til denne eller hint. Engstelige mennesker liker sensur. Engstelige mennesker finner grunner til at de som ikke deler deres «värdegrunn», ikke skal få være med. Engstelige mennesker sensurer ikke minst seg selv og sin egen tvil. De lar den «andre» være, den gammeltestamentlige syndebukk.

Demokratiet er en open-ended prosess. Når man sier kjør debatt, og mener det, kan man aldri være sikker på hva som vil bli konklusjonen. Konsekvensen av en virkelig åpen og fri debatt, kan være at ens egen side taper. Fullstendig og totalt. Dermed blir det åpenbart at engstelige mennesker fort kan føle et behov for å beskytte seg. For å kontrollere. Holde igjen. Sensurere.

Og ikke uten grunn, for de engstelige har da mange gode poeng som de kan trekke opp av hatten for å poengtere hvor farlig det er å slippe kontrollen: Adolf Hitler, Sylvi Listhaug, Brexit, Trump. Herregud, mann, trenger vi flere grunner?

Så blir de litt harde i klypa, da. Og det er dette vi så merker. Den harde klypa. Men bak deres bøllete opptreden, kan man kanskje skimte en utrygg liten gutt og jente som føler de må beskytte seg mot mennesker med en annen «värdegrunn».

Anvendt demokrati er en open-ended prosess, og da følger det med nødvendighet at dagens «värdegrunn» kan bli byttet med en annen. Så lenge dette skjer demokratisk og åpent, må det kunne sies å være greit. Vil du stoppe denne prosessen, kan man spørre seg hvor demokrat du er.

 

Les også

Muslimsk utgangsstrategi -
Det aller viktigste -
Skavlan angrer ingenting -
Den store nordiske krigen -
Et valg uten verdier -
Politiet skuffer -

Les også