Yasemin Can

EM i friidrett er i gang, og med det dukker det opp et fenomen det er svært vanskelig å diskutere uten å falle i den ene eller andre grøften: nasjonalstaten og utøvernes opprinnelse. Det viser seg nemlig at Tyrkia har afrikanske utøvere på landslaget, og det misliker de norske utøverne.

NRK skriver at det fort kan skje at tyrkiske løpere med afrikansk opprinnelse stikker av med alle gullene på 5.000 og 10.000 meter. I tillegg har Tyrkia sterke løpere på halvmaraton og 3.000 meter hinder.

Og NRK konkluderer:

Det dopingbefengte friidrettslandet er rett og slett blitt en europeisk supermakt i løpsøvelsene – uten å ha fostret fram utøverne selv.

Vi så det flere ganger allerede på åpningsdagen: Afrikanske løpere som knuste feltet i tyrkisk landslagsdrakt.

Yasemin Can feiret sitt overlegne gull på 10.000 meter med det tyrkiske flagget rundt skuldrene. Men for ikke lenge siden het hun Vivian Jemutai. Hun er opprinnelig fra Kenya, og ble klar for det tyrkiske landslaget for bare tre måneder siden – for ordens skyld, helt etter regelboka.

Karoline Bjerkeli Grøvdal tok bronsen bak henne, men det er tydelig at bronsen har en liten bismak, for etter løpet sa hun til NRK:

ANNONSE

Nå er jeg for sliten til å tenke på reglene. Men det er et europamesterskap, og jeg vil jo helst løpe mot europeere.

Men hvem er egentlig europeere?

Etter at Tyrkia har gjort tyrkere av flere afrikanere, er det flere utøvere og ledere som reagerer. Svein Arne Hansen, president i det europeiske friidrettsforbundet sier til NRK at de kommer til å arbeide for at det skal bli vanskeligere å bytte nasjon:

 De er godkjent av internasjonal friidrett, og det må vi bare forholde oss til. Men vi kommer til å jobbe for at det skal bli mye vanskeligere å bytte nasjon raskt. For eksempel vil vi gjøre som i fotballen, at de som har representert ett land ikke skal kunne bytte etterpå.

Det virker som det er litt for lett. Det er ikke bare Tyrkia, men flere Gulfstater også. Det virker som de har tatt inn utøvere som ikke kan språket engang. Vi vil at de skal vente lenger.

Men er Norge egentlig bedre enn Tyrkia? Vår egen Jaysuma Ndure er fra Gambia og fikk norsk statsborgerskap i 2006. Jeg tror det er flere i sprintfeltet som kommer til å tenke det samme som Karoline Bjerkeli, at de helst vil løpe mot europeere.

Eller hva med maratonløperen Urige Buta fra Etiopia? Da han ble norsk statsborger i 2011 sa sportssjef Ronny Nilsen i friidrettsforbundet til NTB at det var «ingen tvil om at Uriga Buta blir en kjempetilvekst for laget vårt.» Urige Buta representerte senere Norge under OL i London 2012.

For å blir norsk statsborger måtte Urige Buta og Jaysuma Ndure oppfylle kravene i statsborgerforskriften, og dermed kravene til Svein Arne Hansen, utfordringen er at utviklingen går raskere enn det mange klarer å absorbere. Det blir et aldri så lite paradoks at vi i det ene øyeblikket forventes å føle nasjonalfølelse overfor dem som så vidt behersker sitt nye morsmål, men som har fått innvilget norsk statsborgerskap, mens vi i det andre øyeblikk blir irritert over dem som vi mener er «kjøpt og betalt». For kan vi se bort fra at det er Norges gode velferdsordninger som er med på å dra afrikanske idrettsutøvere til Norge? Og er vi da bedre enn Tyrkia? Er det så enkelt at litt språkkunnskaper gjør en gambier til en nordmann, mens lite eller ingen språkkunnskaper ikke gjør en kenyaner til en tyrker?

Nasjonalstaten er ikke det den var, og at problemstillingen er delikat og kan misbrukes, viser danske nazisters destruktive bruk av fotballkampen mellom Island og Frankrike. Utfordringen er at vi ikke våger å ta en skikkelig debatt om nasjonalstaten og dens funksjon i en globalisert tidsalder, og sjelden blir konsekvensene så tydelige som i internasjonale idrettskonkurranser, hvor følelsene virkelig får fritt spillerom.

Vi bør imidlertid være forsiktige med å kalle dem rasister som mener at reglene for hvem som skal få representere landet der de bor bør være strenge. Uttalelsen fra Karoline Bjerkeli Grøvdal viser at grensen mellom sunn og destruktiv nasjonalisme er tynn og vanskeligere å trekke enn det vi liker å tro.

Kan løsningen ligge i det gamle begrepet fedrelandet?

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629