intifada-europe

Da Norge den 17. mai feiret sin 202. uavhengighetsdag, skjedde det i visshet om at vi er et folk blant de mange som er anerkjent og respektert som en fri og uavhengig nasjon.  Denne årlige feiringen er en viktig markering som bidrar til å befeste nasjonens og den uavhengige statens fremtid.  Den samme feiringen hadde det jødiske folk i år den 12. mai.  Den nye tidsregningen for jødenes mange tusen år gamle stat begynte for 68 år siden etter at det internasjonale samfunn allerede i 1922 hadde vedtatt å la det jødiske folk få gjenopprette sin nasjonalstat i det opprinnelige Landet Israel som ligger mellom Jordanelven og Middelhavet.  Den selvstendige staten Israel ble offisielt gjenopprettet i mai 1948 av valgte representanter for det jødiske folk.  Det skjedde på nøyaktig samme måte som den selvstendige norske staten ble gjenopprettet i mai 1814 av valgte representanter for det norske folk.  De to statenes historiske suverenitetsgrunnlag og rett til å eksistere som suverene nasjonalstater i fred og uavhengighet er identisk like.

På samme måte som i Norge førte den israelske uavhengighetserklæringen til at landet ble invadert av naboenes militære styrker.  Men til forskjell fra Norge greide Israel å forsvare seg slik at det meste av landet forble fritt frem til den endelige frigjøringen fra fremmed okkupasjon i 1967.  I 1949 ble det inngått våpenhvileavtaler med de angripende araberstatene, men krigen mot Israel ble ikke formelt avsluttet med fredsavtaler da.  Det skjedde først i 1979 og 1993 da formelle freds- og grenseavtaler ble inngått med Egypt og Jordan.  Både England og Frankrike støttet aktivt de arabiske angriperne, og USA innførte forbud mot salg av våpen til Israel.  Det var våpen fra Tsjekkoslovakia som ble jødenes redning da de i 1948 sto overfor fem arabiske arméer, ledet av britiske offiserer.

Mot alle odds greide det lille landet Israel med en befolkning på mindre enn 800.000, for en stor del overlevende fra Holocaust, å vinne en krig som varte et helt år.  Jødene hadde da klart å befri både den lille delen som FN i 1947 foreslo som jødisk område og store deler av det landet Folkeforbudet hadde avsatt til et nasjonalhjem for det jødiske folk, men som araberstatene hadde okkupert.  Prisen jødene måtte betale for sin frigjøring var høy: Mer enn ett tusen døde og flere tusen skadde.  Min nå avdøde nabo som overlevde Auschwitz, fortalte meg i min ungdom at han og andre under krigen måtte bruke våpen de overtok fra falne fiender.

ANNONSE

Opplevelsen av å kjempe for sitt eget uavhengige land hadde en enorm betydning for jødene som opprinnelig var blitt drevet ut av sitt fedreland av europeiske arméer på 100-tallet og siden hadde levd som treller og annenrangs mennesker i europeiske og muslimske land.  Det valget jødene sto overfor under selvstendighetskrigen etter 1800 års utenlandsk undertrykkelse, var enten å overleve gjennom sterk og kreativ innsats eller å gå til grunne som folk.

Denne drivkraften føler jødene den dag i dag, og den er med på å forklare hvorfor Israel er blant de fremste når det gjelder kultur, demokrati, akademiske disipliner, forskning, teknologi og utvikling.  Få land på denne størrelsen kan sammenlignes med Israel.  Trusselen om nasjonal tilintetgjørelse er en mektig drivkraft som fremdeles stålsetter det jødiske samfunnet.

Statistikk fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, gir et innblikk i hva jødene har oppnådd i løpet av de 68 år som er gått siden frigjøringen.  I 2015 lå Israels bruttonasjonalprodukt per capita blant de høyeste i verden med kr. 285.000.  Forventet levealder i Israel ligger også helt i toppskiktet, og dette gjelder både menn og kvinner.  Uansett hvilken statistikk man henter fra OECD, er Israel blant de beste land i verden.  Den samme tendensen finner vi i FNs utviklingsindeks for 2014 hvor Israel rangerer som nummer 19 blant FNs 193 medlemsland.

Til tross for 68 år med arabisk terror og angrepskriger, vestlig politisk fiendskap og aktiv støtte til terror mot jødene, har Israel klart utviklingen bedre enn mange europeiske land.  Mirakelet Israel er et faktum, og landets fremtid ser i dag lysere ut enn hva tilfellet er i deler av Europa.

Den arabiske verden som kunne ha vært en oase av fred og velstand som følge av sin ufattelige oljerikdom, har valgt en annen vei.  I dag er disse landene preget av korrupsjon, maktmisbruk, opprør, borgerkrig og en umenneskelig brutalitet som først og fremst er rettet mot egne borgere.  Bare i Syria er nærmere en halv million mennesker drept de siste fem årene og mange millioner er drevet på flukt.  Krigen i Syria engasjerer store deler av verden.  Nå har også Norge latt seg trekke med i dette krigskaoset uten at det er rimelig godtgjort at innsatsen vil bringe freden nærmere, hverken i Midtøsten eller i Europa.  Vesten forstår ikke hvor dysfunksjonelt et middelaldersk klan- og stammesamfunn blir når det utrustes med moderne vestlige våpen og penger.

Som illustrasjon på Vestens virkelighetsfjerne oppfatning av den historiske tragedien som i dag rammer både Midtøsten og andre deler av verden, kan vi trekke frem en tale USAs presiden Obama holdt i Tyskland under sitt besøk der i april.  Her presterte han bl.a. å si: “Folket i verden lever i den mest fredelige og velstående æra i menneskehetens historie.”

Vi vet ikke hva hans rådgivere hadde i tankene da de skrev denne talen, men det eneste folket i Midtøsten som kan bekrefte utsagnet, er det jødiske.  I 68 år etter gjenopprettelsen av den jødiske staten, tross alle kriger og vedvarende terror, har Israel utrolig nok opplevd den mest fredelige og velstående æra siden kongedømmet deres ble ødelagt av europeiske arméer og befolkningen ble massakrert og drevet på flukt.

Jødene ga imidlertid aldri avkall på sine historiske rettigheter til fedrelandet.  De opprettholdt sitt rettferdige krav, fikk landet tilbake og er i dag i stand til å forsvare det på tross av både europeisk og arabisk motstand.

Mens Norge og Israel feiret sin selvstendighet, bekjempet araberne hverandre i endeløse blodige feider.  Vi er ikke i tvil om at Israels fremtid er lysere enn noen gang.  En lys fremtid kunne det også bli for Europa om man valgte å alliere seg med jødene i stedet for å ta avstand fra dem.

 

Bilde:

Det er ikke stenkastende palestinske ungdommer, det er arabiske migranter som kjemper mot ungarsk politi på grensen til Serbia i september 2015. Da Ungarn stengte grensen – til sterke protester fra EU, FN og NGO’er, utløste det angrep som minnet om bilder fra intifadaen i Israel. Bilder forteller mer enn ord hva som foregår. Det er samme bilder fra svenske forsteder, fra Calais i Frankrike, eller franske forsteder.

The clashes came a day after Hungary closed its main border-crossing with Serbia in defiance of condemnation from Brussels, the UN and human rights groups.

After a night spent sleeping rough in fields around Roszke the migrants broke up stones and concrete from the road and began lobbing them at the ranks of riot police, some later breaking through the lines and overwhelming police.

“We fled wars and violence and did not expect such brutality and inhumane treatment in Europe,” said Amir Hassan, an Iraqi who was soaking wet from the water cannon and trying to wash tear gas from his eyes.

“Shame on you, Hungarians,” he shouted, as police fired volleys of tear gas canisters directly into the crowd estimated at nearly 500 people who chanted in Arabic with fists in the air.

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/hungary/11869694/Migrants-clash-with-police-as-Hungary-uses-tear-gas-to-defend-EU-frontier.html

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629