Det snakkes mye om klima, men lite om det sosiale klimaet. Er ikke et sunt sosialt miljø en forutsetning for vår samfunnsform? De intellektuelle har et ansvar, fordi de staker ut kursen for politikere og samfunnsaktører. Hvis det intellektuelle klimaet forsimples og forfaller vil det få konsekvenser for vår selvforståelse og overlevelsesevne. Det er kort vei mellom årsak og virkning i våre dager.

At visse tema er tabu ser man lett. At man ikke vil diskutere demografi i en epoke med folkevandring fra den dysfunksjonelle til den funksjonsdyktige verden, sier oss at noe er galt. Prognosene viser at Afrika øker til 4 milliarder på et par generasjoner og flere land i det utvidede Midtøsten har galopperende økning, til tross for krig. Det er nok å nevne Jemen, Afghanistan og Pakistan.

Likevel er det et ikke-tema. Da har den politiske korrektheten blitt en trussel mot vår samfunnsform.

Politisk korrekthet er et selvrefererende system som mennesker pålegger seg selv og andre. Stilt overfor folkevandring, krig og jihadisme, synes dens bærere å henfalle til prosesser som minner om heksebrenningen på 1500-tallet. (Det var ikke i middelalderen man brente folk, det var ved inngangen til den nye tid).

ANNONSE

Hvis man er utstyrt med noenlunde hukommelse og orienteringssans kan man se mennesker som nærmest kaster seg utfor stupet.

Fredrik Solvang er programleder i Dagsnytt 18. Han er ikke dum og har tidligere vist at han kan være kritisk. Den senere tid er han blitt mer og mer medstrøms, og onsdag gikk han på offensiven. Jeg hørte med et halvt øre han intervjue Ina Strømstad fra Oslo tingrett. Hun sitter i pressegruppen. Tema var Anders Behring Breiviks dag i retten og Solvant snakket kun om Fjordland-middager, kalde kaffer og latterliggjorde ham og spottet et system som slipper ham til. Strømstad måtte gjenta flere ganger at rettssystemet ikke kan blande seg opp i hva folk sier i retten. Det er to forskjellige ting. Men Solvang terpet og terpet på Breiviks dumheter. Skulle virkelig massemorderen få lov til … osv. Hva skulle Strømstad svare: Vi har et rettssystem.

Enda verre ble det da tema var Donald Trump. Gjester var Vårin Alme, som driver bloggen amerikanskpolitikk.no, og professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet.

Solvangs intro var et utvalg av de klippene amerikanske medier har gjort av Trumps uttalelser for å vise at han oppfordrer til vold på sine møter. Et klipp av et klipp. Det ble en karikatur, og Solvang unnså seg ikke for å si at han ba folk heve den høyre armen.

Alme er representant for de nye akademikere som virker ikke å ha fått med seg hvordan verden fungerer. Hun presterte å si Trump fikk sånn gjennomslag fordi mediene faller for hver eneste uttalelse han kommer med og viderebringer dem. Som mikrofonstativ. Ikke ett ord om at mediene gir ham play, men da for å knuse ham.
ole.o.moenProfessor emeritus Ole O. Moen, som har vært norske mediers Amerika-kjenner i en mannsalder, har ingen unnskyldning. Han kommenterte sist uke at han var overbevist om at Trump ikke ville henge med. Han trodde sist sommer det ville være et blaff. Også han klaget over at mediene gav ham så stor oppmerksomhet.

Hva var Moens forklaring på suksessen: Den autoritære personlighetstypen. Trump appellerer til autoritære typer. Dette viser en ny amerikansk studie. Jeg hørte akademikeren bli intervjuet på PBS. Han forsikret om at han ikke hadde noen politiske preferanser da han gikk til arbeidet.

Profilen på en autoritær personlighet var en karikatur fremstilt av den liberale do-gooder som ser all bruk av makt og autoritet som tilløp til fascisme.

Da kan det være man blir overrasket, og hva verre er: Man blir fullstendig uegnet til å si noe meningsfullt om det som skjer i ens eget land.

Jeg måtte spørre meg selv: Er dette noe vi skal betale for? Hvor lenge skal vi gidde å bruke tid på dette?

I går fulgte Bernt Hagtvet opp og han lød som Moen.

Midt i innslaget spør han Solvang om han skal fortelle ham en hemmelighet. Han må love å ikke si det til noen. Han stresser det så det virker tåpelig. Hva består den i?

-Amerikanerne er politisk umodne.

De forstår seg ikke på politikk, kan Hagtvet fortelle. Derfor faller de for den første og beste brumlebasse, bare han er rik og appellerer til de lavere instinkter.

Visse uttalelser er så dumme at de fortjener å ties ihjel. Når de i Moen og Hagtvets tilfeller fortjener å kommenteres er det pga deres akademiske bakgrunn og posisjon. De blir lyttet til. Men utdannelse og universitetskarriere er altså ingen hindring for å bli stokk dum.

Det er her spørsmålet om sosialt skadelig miljø kommer inn. Man kan sitte og dumme seg ut hvis man beveger seg i et miljø uten motforestillinger.

Dumheten nøytraliserer opplagret erfaring og innsikt. Både Hagtvet og hans kone, Guri Hjeltnes, har studert i USA og har hatt gjesteopphold der i voksen alder. De kjenner USA. Eller burde kjenne landet.

Hagtvet later som om det er plebsen som reiser seg, som om de arbeidsløse hvite arbeiderne har blitt farlige populister. Hvis han tok seg bryet med å lese og grunne over hva Ross Douthat skriver om det republikanske partiet og Marco Rubios nederlag, vil han finne noe ganske annet. The New York Times er for nedadgående, men de har en bredde som gjør at det alltid står noe der:

Douthat refererer til Wilsons utenrikspolitikk og Jackson. Der Wilson var drevet av ønsket om at USA skulle bruke sin makt for å realisere idealer på vegne av andre, var Jackson konsentrert om det egne, og å forsvare seg. Dette er to sider av USA. Obama er Wilson i sin ytterste konsekvens. Trump vekker en Jacksonian åre til live. Douthat skriver at den gamle oppskriften George Bush brukte, ikke virker lenger. Rubio forsøkte å fornye den, men grasrota som stemmer republikansk vil ha noe annet.

And they did want a kind of hawkishness — but not a Wilsonian hawkishness, in service to an ambitious grand strategy to stabilize or remake the Middle East. No, they wanted a Jacksonian hawkishness, one that promised to rain destruction on our enemies without the mess of nation building.

Hvorfor ønsker amerikanere en slik respons a la Putin, men på amerikansk?

Douthat sier republikanske velgere ønsker en ny syntese, men de finner den ikke formulert av noen. De lar seg rive med av Trumps karisma.

But they do add up to the desire for a new synthesis, and an understanding that whatever the Republican Party needs now, it can’t just be what worked for Bush and Karl Rove until Iraq went sour and Wall Street melted down.

Irak og Wall Street. To stikkord som utløser mange assosiasjoner for den som har levd sin samtid. Et par millioner amerikanske soldater tjenestegjorde i Irak og Afghanistan. De har tatt med seg erfaringene hjem og delt dem med familie, slekt og venner. Det er ganske mange mennesker. De har selvsagt gjort seg noen tanker om nytten av nasjonsbygging i muslimske land.

De kommer hjem til et land hvor middelklassen skvises og mister jobber og arbeidernes lønninger ikke holder tritt.

Det skal bare noen stikkord til så får dagens politiske kamp mening og dybde.

Det får man ikke i dagens norske medier eller akademia. Det er kun fordømmelse, utstøtelse og renselse. Det tenderer mot et vekkelsesmøte. Du er vel ikke slik? dvs for Trump, som i Europa betyr Marine Le Pen, Siv Jensen, Jimmy Åkessson etc – samme ulla. Da er det rett ut.

Når et fenomen får et slikt omfang som vi ser i dagens Norge bør man følge oppmerksomt med.

Slik stupiditet får konsekvenser for vår orienteringsevne.

Hvis det sosiale miljø forfaller til de grader blir man miljøskadd. Trolig er det som med klimaet: Det finnes tipping points. Går man over disse er forfallet vanskelig å reversere.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629