Sakset/Fra hofta

Professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo Halvor Moxnes har i dag, i Aftenpostens kampanje mot Hege Storhaug, satt en foreløpig rekord i hvor dypt man kan synke. Moxnes mener at Storhaugs forslag til bekjempelse av radikal islam bringer tankene hen på den spanske inkvisisjonen, som brente mennesker levende for kjetteri, og med Anders Behring Breivik, som er den verste massemorderen i nyere norsk historie.

Halvor_Moxnes

For de fleste er det neppe så bra for blodtrykket å lese Moxnes’ nidskrift, ei heller å la avisen som gir ham en stemme, bedrive sitt klikkhoreri idet teologiprofessoren uunngåelig vil få så hatten passer i et kommentarfelt som muligens ikke overlever dagen. Når han klistrer ABB til Storhaug, bruker han den kraftigste verbale atombomben som finnes i Norge, men trykkbølgen rammer ham selv også.

Det fortoner seg dessuten noe ørkesløst å gjenta historiske opplysninger som at Spania for over et halvt årtusen siden var et brutalt samfunn for kristne også, at påtvungen religion har vært normen i store deler av historien, eller at fordrivelsen av maurerne skjedde etter deres forutgående invasjon. Moxnes er jo ikke ute etter diskusjon.

For den kodede meldingen til offentligheten er ikke så vanskelig å tyde: Den som tar til orde for ikke å behandle islamister med silkehansker, den som ikke er rede til å underkaste seg, og den som ikke vil tilhøre de gislene i Stockholm som får sympati med gisseltageren, må også være rede til å bli fremstilt i klasse med historiens mest brutale mennesker. Det streifer neppe Moxnes at han i praksis tilrettelegger for brutale menneskers større politiske relevans.

Moxnes er altså teolog. Han har angivelig greie på evangeliet. Mon tro hvordan Jesus Kristus ville ha stilt seg til opptredenen fra dette medlemmet av sitt bakkemannskap?

Det kan kanskje være på sin plass å minne om at Menneskesønnen hadde for vane å omgås og opptre vennlig mot personer som av samtiden ble ansett som foraktelige. Fariseerne kritiserte ham gjerne for å foretrekke syndernes selskap. Jesu svar lød: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere».

Blant fariseernes synder var at de la større vekt på sin egen formalisme enn på «rettferdighet, barmhjertighet og troskap». Hvor rettferdig er det å henge ut et fredelig individ og plassere vedkommende i klasse med de verste voldsmenn? Hvor barmhjertig er det å legge denne ekstra belastningen på en som lever på hemmelig adresse på grunn av de islamistene hun tar til motmæle mot? Hva slags troskap viser Moxnes til de idealer han studerte i sin subsidierte utdannelse eller overfor samfunnet som gav ham denne, samt en høy stilling?

«Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?» spurte Kristus fariseerne. Halvor Moxnes bør virkelig håpe at det ikke finnes noe etterliv. I dette livet får han nøye seg med å konstatere at han i brede lag av befolkningen blir ansett som et dårlig menneske.

Det samme gjelder de menneskene hos Norges største avis som lar ham og andre drive den pågående personforfølgelsen. De påfører avisen et varig omdømmetap hos den norske befolkningen, som de til syvende og sist lever av. De har fått en i utgangspunktet respektabel avis til å bli en del av offentlighetens giftigste ormebol.