Gjesteskribent

Sjarmerende Nadiya Hussain vant. Men betyr det at ubegrenset innvandring er helt i orden?

Nadiya Hussain - Great British Bake-Off

En interessant nyhetssak dukket opp på TV-skjermen forleden: En transperson håpet å bli verdens første flerbruksforelder – både far og mor – til sitt barn. Han hadde frosset ned sperma før kirurgene dukket opp med sine beskjæringssakser og stiftepistol. Jeg snudde meg mot min kone og sa: «En dag vil Odin komme ridende med nordavinden fra det iskalde arktis og rense landet vårt for alle verkebyller og sykdommer.» Hun svarte ikke med ett ord – men like etter reiste hun seg og erklærte at hun gikk til sengs, og kom til å sove på gjesterommet i natt. Hun hadde et forskrekket ansiktsuttrykk.

Jeg ble sittende alene og tenke over hva årsaken kunne være til min hustrus plutselige fremmedgjøring. Kunne det skyldes de Odin-greiene? Jeg antar at det jeg sa hadde en viss til-høyre-for-sentrum klang ved seg, og at uttalelsen kanskje skortet litt på empati. Men jeg hadde ikke ønsket den transkjønnede mannen/damen noe vondt, og senere, mens jeg leste litt mer om ham, konkluderte jeg med at han virket som en ganske harmløs fyr som ikke forsøkte å besvære skattebetalerne med drømmen sin.

Fjernsynet er problemet, tenkte jeg. Uansett når jeg skrur på apparatet, får jeg disse grusomme visjonene av Odin i full galopp fra nord. Det skyldes ikke bare TV-personligheter som Fergal Keane og Huw Edwards heller; omtrent alle typer program har samme effekt – kostymedramaer, sportssendinger, lett underholdning, reality-serier. Og, må det tilføyes, spesielt på BBC.

Noe som kaller seg The Great British Bake Off har visstnok trollbundet britene de siste ukene, og særlig siste episode der vinneren ble kåret, en ung muslimsk kvinne ved navn Nadiya Hussain. Over 14 millioner seere fulgte avslutningen, et faktum som igjen fremmante Odin, båret frem på en truende nordavind, og inn i hodet mitt. Hvorfor skulle så mange mennesker ønske å se andre folk bake kake? Kan fantasien strekkes så langt at det kan fremstå med et snev av interesse? Og som alltid med reality-serier var det, etter anmeldelsene å dømme (neida, selvsagt så jeg ikke på dem), det vante innbakte hysteriet, overdrevne følelsesutbrudd og påtatt alvorlighet.

Og så var det vinneren, da – håndplukket fra en gruppe typisk «mangfoldige» mennesker som BBC formodentlig innbiller seg er representative for det moderne Storbritannia. En homse her, en utlending der, en britisk rapper og selvsagt Nadiya. For å ha fremkalt dette må BBC ha fremført en multikulturell regndans i yr glede. Det eneste som manglet var en blind, amputert kokk som pisker kremen med en spesialtilpasset håndvisp mens en transkjønnet førerhund logrer i bakgrunnen.

Vinneren frk. Hussain – som etter intervjuene å dømme er aldeles sjarmerende – fremsto som bevis og bebudelse for alle og enhver på «hvor langt vi har kommet» og som en avfeielse av før-Syndflodmennesker som tror at muslimer bestandig sprenger folk i luften. For det gjør de ikke, skjønner du? Noen av dem baker kaker! Nadiya befant seg plutselig på forsiden av The Guardian, en publikasjon som normalt ville hevet seg over denslags folkeforlystelse. Men de elsker Nadiya. Innenriksminister Theresa May har nettopp holdt sin anti-innvandringstale på de konservatives partikonferanse, der hun nevnte at ubegrensede mengder innvandrere som fosser inn i landet vil gjøre det «umulig» å opprettholde sammenhengskraften i samfunnet. Blant leserbrevene hos The Guardian spurte noen: «Har Theresa May aldri sett på Bake Off

Følgelig, fordi en tildekket muslimsk kvinne vant et reality-programm, en serie som legemliggjør de viktigste britiske dyder, som å spise kake og drikke te, er dermed ubegrenset innvandring i sin skjønneste orden? Det er ingen måte å gjendrive slike idiotiske argumenter på, intet vis vi kan tvinge litt fornuft inn i hodeskaller som til de grader er spekket med venstrevridd ønsketenkning. Skaller som en kan gjette seg til er fylt, fra øre til øre, av ferdigmikset kakedeig med banansmak.

Noen kommentatorer stilte seg tvilende til det politisk korrekte resultatet av konkurransen, i den grad at de ytret betenkeligheter om hvorvidt det hadde vært en ærlig og oppriktig konkurranse – og mistenkte at BBC hadde formet og knadd på hele greia. Det virker litt for hensynsløst på meg. Jeg har ingen anelse om Nadiyas kaker virkelig var bedre enn det fremviste utvalget av vantro kaker – men det er neppe trivelig å få ens triumf nedvurdert av uvennlige sjeler, ene og alene på grunn av ens hudfarve.

Derimot er det oppfatningen av «se hvor langt vi har kommet», denne sleske og selv-gratulerende ytringen, som jeg har problemer med. Den er, først og fremst, non-sequitur. Som redaktøren for dette magasinet nettopp påpekte, er en av de mest oppsiktsvekkende ting ved masseinnvandringen vi har opplevd i de siste par tiårene det nesten totale fravær av brutalitet mot nykommerne. Ikke så verst heller, når ISIS kapper hodet av mengder av kristne, at hvite briter lar være å gå ut i gatene og sette nærmeste moské i brann, eller streife omkring i flokker på jakt etter muslimer å lynsje. Folk kan mislike dagens innvandringsnivå, fordi det senker lønningene deres eller utsletter lokalkulturen deres, og de kan ha en eller flere mishagstanker om ideologien Islam – men de lar det ikke gå ut over britiske muslimer eller innvandrere. Det er simpelthen slik middelklasse-raddisser karakteriserer motstand mot innvandring blant mennesker de ser ned på.

Men vi er ikke alle sammen Odinister. Nadiyas utvilsomt fortjente suksess betyr ikke at vår innvandringspolitikk (i den grad det kan beskrives slik) har vært vellykket eller at antallet som kommer inn er gunstig. Det er massiv folkelig motstand mot ytterligere innvandring – og med rette, synes jeg. Ei heller dementerer det Theresa Mays vesentlige poeng, at et ubegrenset antall migranter vil umuliggjøre et sammenhengende samfunn.

 

Opprinnelig publisert i The Spectator

Les også

Kjepper i Brexit-hjulet -
Chavs vs. toffs -
Nasjonalt gehør -
De rettferdige -
Politisk etterrakst -