Under en tale i Brussel for en måneds tid siden, la EUs utenrikssjef Federica Mogherini for dagen noen oppfatninger om islam og Europa som skurret fælt i mange ører. Synspunktene inneholdt dels betraktninger over fortid, nåtid og fremtid:

x-default

[T]he idea of a clash between Islam and ‘the West’ – a word in which everything is put together and confused – has misled our policies and our narratives. Islam holds a place in our Western societies. Islam belongs in Europe. It holds a place in Europe’s history, in our culture, in our food and – what matters most – in Europe’s present and future. Like it or not, this is the reality.

Hun la for dagen en tolkning av historien hvor EU kommer inn som garantist for et mangfold flere historiske aktører har prøvd å utrydde:

Throughout our European history, many have tried to unify our continent by imposing their own power, their own ideology, their own identity against the identity of someone else. With the European project, after World War II, not only we accepted diversity: we expressed a desire for diversity to be a core feature of our Union.

ANNONSE

Dette mangfoldet er nå angivelig vår identitet, og den gjør krav på ærbødighet:

We need to show some humble respect for diversity. Diversity is the core feature of our European history, and it is our strength. But we should also show respect for diversity when we look outside our borders.

Mangfoldet er da også inkluderende overfor importerte ideer, i alle fall noen:

For this reason I am not afraid to say that political Islam should be part of the picture. Religion plays a role in politics – not always for good, not always for bad. Religion can be part of the process. What makes the difference is whether the process is democratic or not.

Mennesker med en normalt fungerende selvoppholdelsesdrift som ikke er omgitt av livvakter, avviser selvsagt at politisk islam bør være en del av bildet. Den canadiske journalisten Ezra Levant karakteriserte da også Mogherinis uttalelser som bisarre.

Men Mogherini trekker den konklusjonen etter å ha gjort et slags resonnement. Hun gir inntrykk av at den er godt underbygd. Så kanskje er det ikke nok simpelthen å forkaste konklusjonen, uten å ha sett litt nærmere på tenkningen hennes.

Det går naturligvis galt allerede i starten. Islam «hører hjemme» i Europa, sier Mogherini, og legger til at «den har en plass i Europas historie». Det er en nokså kuriøs sammenstilling av teser, for mye av historien om islam i Europa har å gjøre med begivenheter som skyldtes at islam etter europeernes oppfatning slett ikke hørte hjemme i Europa. Mange mener f.eks. at Europa ville ha sett helt annerledes ut hvis ikke Karl Martell hadde stanset muslimenes fremrykning for tretten hundre år siden.

Det å høre hjemme et sted kan forsåvidt oppfattes tvetydig. Det kan bety at man ganske enkelt oppholder seg et sted, eller at man i tillegg har en følelse av hjemhørighet der – en følelse som gjerne forutsetter en viss gjensidighet mellom en selv og omgivelsene.

Hvis man ikke vet at islam har hatt et konfliktfylt forhold til Europa, kan Mogherinis resonnement oppfattes som om at islam bør ha en plass i Europa fordi islam har vært en del av den hjemmekoselige stemningen i Europa. Spranget fra «er» til «bør» virker i så fall rimelig, for det ville jo bare være snakk om å opprettholde en situasjon som var gunstig i utgangspunktet.

Men Mogherini retter skyts fra et annet hold også: Fordi Europa er mangfold, har islam en naturlig plass i det. Og er man mot mangfold, er man blant dem som har villet erobre Europa, og da er man nok litt som nazistene. Napoleon var vel nokså annerledes, men Mogherini gir jo ikke eksempler.

Den største svindelen ligger altså i hennes svar på spørsmålet: Hva er Europa?

Hvis vi skal se institusjonelt på saken, og det kan vi vel hvis det er politisk islam som angivelig bør ha en plass i Europa, så kjennetegnes Europa f.eks. ved at det består av rettsstater. Rettstenkningen er åpenbart en del av svaret på spørsmålet om hva Europa er. Og hvor stammer den fra? Uten forkleinelse hverken for vikingenes eller angelsaksernes bidrag på området, er mye av rettstenkningen i Europa en arv fra Romerriket og romerretten. At en av Europas røtter er Romerriket, er hevet over tvil.

george.schmidt

Foto: Justinian with his Lawyers,Tribonian and Theophilus by George Schmidt

Det betyr interessant nok at elementer av Europa, altså av Europa som idé, også har vært å finne i Nord-Afrika. Men etter at Romerriket faller og islam erobrer Nord-Afrika, faller det ingen inn i halvsøvne å fortsette å betrakte Nord-Afrika som et territorium for noen europeisk idé. Man kan derfor godt argumentere for at det territoriet vi i dag kaller Europa, begynner der hvor muslimenes erobringer slutter. Islam er altså selve antitesen til Europa.

Hvis man går inn i elementene i politisk islam, blir dette åpenbart. Hva er politisk islam? Politikk handler om å vedta lover, ergo handler politisk islam om islamsk lov, eller sharia. Det er knapt noe i sharia som er kompatibelt med den eksisterende lovgivningen i europeiske land.

For Mogherini handler det bare om at lovene vedtas demokratisk, altså om selve prosessen. Skal man la seg begeistre av den tanken, må man fordreie, forfalske eller forskjønne historien. Hun gjør så godt hun kan.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629