Sakset/Fra hofta

Kain-statuen av Henri Vidal i Jardin des Tuileries, Paris. Mon tro om ikke Vestens dekonstruksjon også har elementer av brodermord i seg? Foto: Wikimedia Commons (utsnitt).

 

Et av gjennomgangs­temaene i den anti-islamske trilogien Oriana Fallaci (1929–2006) skrev mot slutten av livet, var at jihadistenes trussel mot Vesten først og fremst er av åndelig art. Vesten er overlegen militært, teknisk, økonomisk og intellektuelt – på hjemme­bane enn så lenge også demo­grafisk, men har kapitulert åndelig. Hva hjelper det om man har alle midler til disposisjon, hvis man har bestemt seg for ikke å kjempe?

Hvis Vesten tenkte noe mer sivilisasjons­strategisk, burde den derfor ikke begrense seg til å forhindre terroristenes drap og ødeleggelser, men også forsvare kulturen, verdiene og sedvanene som gjør livet her bedre enn andre steder, lød hennes resonnement. Den stadige etter­givenheten overfor muslimske særkrav anså hun derfor som en dypt forstemmende hverdags­kapitulasjon, likeledes den manglende verd­settelsen av personer fra muslimske land som omfavner, og i noen tilfeller også kjemper for, Vesten.

I en artikkel i The American Interest den 12. april 2017 lufter den amerikanske stats­viteren Andrew A. Michta lignende tanker. Det er kanskje ikke noe man ville forvente av en ekspert på sikker­hets­studier og tidligere professor ved US Naval War College. Ikke desto mindre skriver han at trusselen mot Vesten ikke først og fremst kommer fra jihadistene, Kina eller Russland, men skyldes den selvpåførte dekonstruk­sjonen av den vestlige kulturen. Fordi de vestlige landene ikke lenger har noen klar oppfatning av hva Vesten er, klarer de heller ikke å utvikle noen felles strategi til eget lang­siktig forsvar.

Virkningene av denne manglende evnen er lette å se:

If anyone doubts the scope and severity of the problem, he or she should ask why it has been so difficult of late to develop a consensus between the United States and Europe on such key issues as defense, trade, migration, and how to deal with Russia, China, and Islamic jihadists.

USA og Europa forblir de to store økonomiske kolossene på planeten, med mer enn til­strekke­lige militære midler til selv­forsvar. Problemet er altså ikke -forsvar, men selv-, for hvordan forsvare et selv man ikke vet hva er? Blant tingene man ikke forstår verdien av, og langt på vei har tatt livet av, er nasjonalstaten:

At the core of the deepening dysfunction in the West is the self-induced deconstruction of Western culture and, with it, the glue that for two centuries kept Europe and the United States at the center of the international system. The nation-state has been arguably the most enduring and successful idea that Western culture has produced. It offers a recipe to achieve security, economic growth, and individual freedom at levels unmatched in human history. This concept of a historically anchored and territorially defined national homeland, having absorbed the principles of liberal democracy, the right to private property and liberty bound by the rule of law, has been the core building block of the West’s global success and of whatever “order” has ever existed in the so-called international order.

Vesten var i stand til å beseire fascismen, nazismen og kommunismen fordi den forstod at disse ideologiene truet en kultur, en arv og en måte å leve på som det var verdt å kjempe og dø for, mener Michta. I dag er denne forståelsen sterkt svekket av et halvt århundres sivilisa­torisk selv­skading:

Today, in the wake of decades of group identity politics and the attendant deconstruction of our heritage through academia, the media, and popular culture, this conviction in the uniqueness of the West is only a pale shadow of what it was a mere half century ago. It has been replaced by elite narratives substituting shame for pride and indifference to one’s own heritage for patriotism. After decades of Gramsci’s proverbial “long march” through the educational and cultural institutions, Western societies have been changed in ways that make social mobilization around the shared idea of a nation increasingly problematic.

Vestens til tider overdrevne selvsikkerhet er blitt erstattet av en skyld­følelse over fortidens synder som har tatt overhånd, noe ikke minst tenkere som Pascal Bruckner og Alain Finkiel­kraut har behandlet utførlig. Men man kan ikke bygge noenting på en negativ idé:

National communities cannot be built around the idea of collective shame over their past, and yet this is what is increasingly displacing a once confident (perhaps overconfident, at times) Western civilization.

Dette er katastrofalt i migrasjonens tidsalder, for hvordan skal man klare å formidle noe man selv ikke klarer å verdsette lenger, til de innvandrerne som ikke omfavner Vesten av egen fri vilje? Ei heller evner man å sette foten ned for uakseptable praksiser:

The increasing political uncertainty in Europe has been triggered less by the phenomenon of migration than it has by the inability of European governments to set baselines of what they will and will not accept.

Den resulterende multi­kulturalismen forlanger ingenting av nye innbyggere, konstaterer artikkel­forfatteren. Disse blir ikke en del av det nasjonale felles­skapet:

People who do not speak the national language, do not know the nation’s history, and do not identify with its culture and traditions cannot help but remain visitors.

Konsekvensene er synlige for enhver:

The failure to acculturate immigrants into the liberal Western democracies is arguably at the core of the growing balkanization, and attendant instability, of Western nation-states, in Europe as well as in the United States.

Det er vår ideologisk selv­påførte svakhet som gir spillerom til relativt svake fiender som radikale islamister eller korrupte røver­stater som Russland, konkluderer Michta. Russerne holder seg stort sett for seg selv, men islamistene tar seg til rette hjemme hos oss:

It is no surprise that a poorly resourced radical Islamic insurgency has been able to make such vast inroads against the West, in the process remaking our societies and redefining our way of life.

Det er naturligvis forstemmende at islam har påvirket vår levemåte negativt. Men gitt at dette skyldes vår egen åndelige kapitulasjon, vet vi også at det kun behøves sjelelig anstrengelse for å snu trenden. Vi må vinne den sjelelige krigen mot oss selv. Så enkelt, og så vanskelig – ikke minst oppdragelses­messig, for den som i god tro omfavner fiendtlige symboler som hodeslør, har ikke engang nødvendigvis forut­setninger for å vite bedre.

 

The American Interest