I april ringte programmet MADS på VGTV egne lesere på direkten, helt uten forvarsel, for å henge dem ut for deres politisk ukorrekte utspill om flyktningsituasjonen i Middelhavet i kommentarfeltene.

Formynderiet, og distansen mellom eliten og folket, har kommet rimelig langt når de etablerte massemediene erklærer krig mot sine egne lesere på denne måten.

Det kan også gjøres en sak for at det nevnte programmet brøt med følgende punkter i Vær Varsom-plakaten:

3.3. Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Avtale om eventuell sitatsjekk bør inngås i forkant av intervjuet, og det bør gjøres klart hva avtalen omfatter og hvilke tidsfrister som gjelder […]

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft […]

4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende.

vgtv.mads.andersen

Nå er MADS og VGTV i gang igjen. I sin siste sending har de aktivt oppsøkt noen av «nettrollene» i kommentarfeltene, og det diskuteres i studio om man bør stenge ned kommentarfeltene.

ANNONSE

Nettrollene

Før vi går videre, er det viktig å presisere hva begrepet «nettroll», hvis (mis)bruk synes å være i strid med siste del av (overfornevnte) paragraf 4.3 i Vær Varsom-plakaten, egentlig betyr.

En person som bedriver «trolling» er ganske enkelt en som inntar posisjoner vedkommende egentlig ikke har, eller som later å være en annen person, for å hisse opp eller fremprovosere en følelsesmessig respons fra andre.

Sacha Baron Cohen er et troll når han går inn i rollefigurer som Borat eller Ali G. Vanlige mennesker som gir uttrykk for sine genuine oppfatninger, som formynderne i eliten av ulike grunner ikke liker, er det ikke.

Hver gang et ord suksessfullt introduseres i språket, vil etablissementet bestandig plukke det opp og omforme det til sin egen politiske fordel.

I dette tilfellet har man gjort begrepet «nettroll» til enda et våpen mot annerledestenkende.

Det er nå blitt blant samtidens offisielle kjetterord, ved siden av misogyn, rasist, homofob, islamofob, xenofob, høyreekstrem, og ikke minst det ultimate skjellsordet konservativ (som i dag ikke har noe annet innhold enn alt som er uønskelig, for å låne Orwells ord om fascisme).

Stalinistene stemplet aktivt dissidenter som nazister, en taktikk Putins regime har visst å videreføre, eller diagnostiserte dem som sinnssyke, for så å putte dem i «sinnssykehus», mest befattet med politisk omlæring.

Vår egen elite, som riktignok mangler et Gulag, strør på samme vis om seg med anklager om fascisme og diverse diagnoser, som den største selvfølgelighet.

Den konforme hjernen – som funksjonelt sett er den samme, uansett hvilken ideologi som tilfeldigvis er den rådende – har aldri virkelig vært interessert i debatt eller søken etter sannhet, men av maktens frukter, og av å trampe på sine marginaliserte meningsmotstandere.

I diskusjonen i VGTVs studio går det tydelig fram at debatt kun er interessant i den forstand de politisk ukorrekte kan oppdras og lære noe av de meningsbærende journalistene. Tanken om at journalistene kan lære noe av andre, eller selv kan komme nærmere sannheten gjennom dialektikk, virker helt fjern.

Den progressive eliten har nemlig til felles med religiøse fundamentalister at de allerede vet alt som er å vite. Deres rolle blir derfor å være de opplyste oppdragerne til oss (uskikkelige) andre.

Sære, gamle bygdetullinger

Kyrre Lien er den som på vegne av VGTV har besøkt «nettrollene» – i alt femten stykker av dem – i et prosjekt støttet av Fritt Ord. Og det kommer umiddelbart til uttrykk hva han har forsøkt å oppnå.

På spørsmål fra programleder Mads Andersen om hva som kjennetegner dem som sitter og kommenterer, trekker Lien (som gjør sitt beste for å spille objektiv, dessverre uten særlig hell) frem følgende paralleller:

  • Mange av dem bor utenfor Oslo, «litt utpå bygda».
  • Det er mange som er «litt godt voksne», og det er mange menn.
  • Å kommentere er for dem en viktig hobby (så viktig at dette er hva de bruker livet sitt på). «En del av dem» er uføretrygdet. 

Lien hevder at målet ved hans prosjekt er å gi et bilde på de kommentarene man leser til vanlig.

Men det er han selv som har håndplukket de femten (en ganske ekstrem form for selection bias). Hvilke kriterier har han valgt dem ut i fra? Tilsynelatende som en maler som allerede har et motiv i hodet.

Og det bildet som selvsagt forsøkes malt av «nettrollet», er den av en sær, ensom, gammel, uføretrygdet mann fra bygda, som aldri har møtt en innvandrer i sitt liv – om han da i det hele tatt har et liv – og som lengter tilbake til kolonitiden.

Dette er propaganda. Og det er propaganda av den mest gjennomskuelige, usofistikerte sorten. (Lien er en ung mann. Han vil nok lære seg å finslepe teknikken med årene.)

Det står hvem som helst fritt å trykke seg inn på Facebook-profilene til dem som skriver politisk ukorrekte kommentarer under artiklene til VG. Og det er beviselig tale om vanlige mennesker fra alle samfunnslag: Byfolk såvel som bygdefolk, kvinner såvel som menn, unge såvel som gamle, folk i høye stillinger såvel som uføretrygdede, høyt utdannede såvel som lavt utdannede.

You catch my drift.

Man trenger kun å lese meningsmålinger for å vite at medianborgeren er betydelig mer sosial konservativ, og i hvert fall mer globaliseringskritisk, enn eliten.

Prosjektet til Lien fremstår som nok et eksempel på hvordan eliten ser ned på og direkte mobber mennesker fra de nedre samfunnslag, som de ustanselig hevder å representere. Det kan spores en forakt for folk som bor på bygda, som er lavtlønnet, lever av uføretrygd etc. – kvaliteter som brukes til å sverte de politisk ukorrekte.

Krysspress

Mye av prosjektet består også i å fremstille innvandringsskeptikere som ignorante mennesker, uten noen som helst form for erfaring med personer med innvandrerbakgrunn.

Dette er selvsagt det dårlig maskerte motivet ved å besøke personer boende ute i bygdene, og ved å inkludere Kjell Frode – en person som ble mer positivt innstilt til innvandring da et asylmottak ble åpnet i nærområdet, og fikk en muslim som butikkmedarbeider.

Her kan det trekkes frem to helt sentrale poenger, som journalistene i VG aldri føler for å kommentere:

1) Folk stemmer med føttene, og hva man har sett skje i de innvandrertunge områder på Oslo øst de siste årene er en massiv «hvit flykt» (se SSBs rapport om Flytting til og fra Oslos bydeler fra 2013 for utfyllende dokumentasjon om dette).

Selv den politiske og journalistiske eliten, som elsker å formidle hvor berikende innvandringen er, er så godt som fraværende på Oslos østkant. De vil ikke ta del i hva de selv kaller en berikelse. Hvorfor ikke?

Mennesker er av sin natur egoistiske, og den mest effektive løgndetektoren av dem alle, er valgene folk fatter i deres personlige liv for seg og sine. De fleste AP-politikere tror beviselig på monokulturalisme og private ordninger (Jan Bøhler er en av de få som er konsistente, og må respekteres på det grunnlag).

2) Man har en god teoretisk forklaringsmekanisme for hvorfor det oppgis mer innvandringsvennlige holdninger blant dem som bor i innvandrertunge områder, og det er ikke økte kunnskaper (en vill spekulasjon, som det ikke finnes noen som helst teoretisk dekning for).

Forklaringsmekanismen går under navnet affiliativt/tilhørighetsmessig krysspress.

Har man venner, kolleger og naboer med visse verdier, holdninger eller egenskaper, vil det oppstå et stort indre psykologisk press dersom man har holdninger som kolliderer med eller går imot disse. Denne følte ubehageligheten vil medføre at man så toner ned de gjeldende holdningene, eller endrer på dem.

Både innen statsvitenskapen og sosialpsykologien er dette fenomenet svært godt empirisk dokumentert. Samfunnsforskere og journalister vil anvende det på alt fra partitilhørighet til religiøsitet, men det går plutselig helt i glemmeboka når det kommer til innvandringsspørsmålet.

Et mer interessant prosjekt hadde derfor vært å forske på holdninger blant personer som har bodd i innvandrertette strøk, og som dermed har førstehåndskunnskap om innvandrere, men som siden har flyttet til mer homogene, etnisk norske områder.

(Med mindre området er altfor etnisk homogent, selvsagt, som eksempelvis Holmenkollen, for der foretrekker nemlig de aller mest innvandringsliberale å bosette seg. Derav oppstår et innvandringsliberalt krysspress.)

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629