Sakset/Fra hofta

Professor emeritus i medisin og FN-veteran Vidar Lehmann skriver i Bergens Tidende at flyktninghjelp ute og hjemme ikke er noe enten-eller, men et både-og. Man skal hjelpe flyktninger i nærområdene, og man skal hente flyktninger hjem til seg. Det siste er uansett uunngåelig:

Det vi har føre oss er ei folkevandring av historisk karakter og dimensjon. I ulike utgåver vil dette halda fram i lang, lang tid.

Avhjelping av den akutte situasjonen må vera å ta i mot flyktningane både her heime og nær heimstaden deira, sørgja for at dei får levelege tilhøve og akseptera at ein god del av dei òg må busetjast og skaffast utkome og framtid i vårt eige, rike land.

Og vi må ikke ta for mye hensyn til oss selv:

Det må vi gjera sjølv om det tærer både på kvar av oss sin pengepung og på tolmodet, ikkje berre av di det er ei menneskeleg plikt, men av di alternativet over tid er verre. Å vera samaritan er i denne samanhengen sjølvberging.

Man kan spørre seg hvorfor alternativet over tid er verre. Hva slags selvberging er det han snakker om? Går Norge konk i det lange løp om vi bare hjelper syrere ute? Man kunne mistenke at en folkevandring som man forholder seg passivt til, snarere peker i retning av selvutslettelse. Eller er det å ta imot flere muslimer en forsikringspremie mot muslimsk terror?

Det lyder ellers edelt med denne offerviljen, men argumentasjonen svekkes – nei, undermineres – av at tæringen både på pengepungen og tålmodigheten er svært ujevnt fordelt i befolkningen.

vidar-lehmann
Vidar Lehmann

Det er hevet over tvil at den mest velstående og ressurssterke delen av befolkningen tjener på det Lehmann fremstiller som et pliktmessig offer, og i liten grad merker ulempene ved det i sine omgivelser. For de minst ressurssterke betyr det ellers økt konkurranse om jobber, boliger, sosiale ytelser, territorium og annet. For dem med eierinteresser betyr det billigere arbeidskraft og/eller høyere inntekter fra salg eller utleie av boliger.

Mon tro om ikke Lehmann selv tilhører den delen av befolkningen som ikke betaler regningen hverken økonomisk eller med mindre trivsel? Skal vi se, tre ganger høyere inntekt enn gjennomsnittet for befolkningen i 2009, i sitt 71. år. Ikke dårlig. Bosatt i et pent villastrøk. Jadda. Edel på andres bekostning. Hvor kommer den fra, denne tilbøyeligheten til å stille ut egen, innbilt prektighet?

 

Bergens Tidende