Kommentar

Da kalenderen på forsiden av norsk Wikipedia i går minnet om fødselsdagen til Johan Borgen (1902-1979), den kjente forfatteren – blant annet av Lillelord-trilogien –, spaltisten og motstands­mannen, fløy tankene hen til hans datter Brett Borgen, som også var en kjent forfatter og kultur­person­lighet.

brett-borgen-fjernsynsteatret
Den unge skuespillerinnen Brett Borgen i en oppsetning med Fjernsyns­teatret fra 1962.

Hun gikk ut av tiden den 11. mars i fjor, såvidt vites uten at det avstedkom noen nevneverdig offentlig omtale. Hva skyldtes det egentlig at en såpass produktiv forfatter – kjent for sin intuitive stil og sitt levende språk, til tider også en aktiv deltager i samfunns­debatten, forsvant til de grader inn i glemselen?

En kronikk av Civita-historikeren Bård Larsen i Aftenposten i 2012, setter en på sporet. Teksten dreier seg om norske forfatteres forhold til forfulgte kolleger i autoritære regimer, og inneholder et sitat fra Nils Johan Ringdals historie om Forfatter­foreningen:

«Fengslingen av Aleksandr Solzjenitsyn kom opp ved to anledninger, første gang fremmet av Brett Borgen og Arne Falck i 1973. I styret var det på det tidspunkt enighet om ikke å gjøre noe, fordi en støtte­resolusjon til Solzjenitsyn ville kunne tas til inntekt for en generell anti­kommunisme.»

Lyder det ikke litt som et ekko av samtiden? For eksempel idet støtte til drepte eller drapstruede intellektuelle uteblir fordi det kunne tas til inntekt for en generell anti-islamisme?

Brett Borgen var altså blant dem som tidlig på 1970-tallet ikke svermet for Stalin eller Mao, hvilket i tone­angivende miljøer var å regne som en dødssynd på den tiden. Om man skuer tilbake, finner en at dette langt fra var eneste anklage­punkt mot henne. På samme tid rettet hun – sammen med sin mann Arne Falck og forfatteren André Bjerke – kritikk mot kameraderiet i norsk kulturliv, også det politisk motivert.

I retur fikk de alle naturligvis ufine merkelapper fra det kulturelle establishment, noen av dem eksakt de samme som benyttes for tilsvinings­formål i våre dager. Et populært program hun ledet hos NRK ble tatt av sende­skjemaet. Om ikke det samme uvesenet gjorde seg gjeldende der?

I en kronikk i VG 1. september 1975 beskrev Borgen og Falck – omtalt som «kulturlivets Bonnie & Clyde» – om hvordan oppdragene formidlet av Norsk Forfatter­sentrum overveiende gikk til personer med det som hadde de politisk korrekte oppfatningene. Blant dem som hadde mange oppdrag, var f.eks. Gert Nygårdshaug.

Men var nå han å regne som en aktverdig person, som i et dikt i samlingen «Paxion» (Aschehoug, 1971) hadde fantasert om flykapring, og i andre sammenhenger oppfordret til vold og revolusjon? I et koseintervju med Nygårdshaug i Aftenposten den 10. november 2014 skuer forfatteren tilbake på den nevnte diktsamlingen:

Jeg husker jeg skrev et dikt som het noe sånt som «Mens vi tenker på Pol Pot».

Fotografen og jeg begynner å le.

– Jaja, sier Nygårdshaug. – Vi visste jo ikke bedre på den tiden.

Brett Borgen var altså blant dem som definitivt visste bedre. Er det dette som er hennes utilgivelige synd, ikke ulikt noen helt bestemte for Arbeider­partiet ukomfortable personer etter den andre verdenskrigen?

Det var mer. Stikk motsatt den reisen som var vanligst, ble hun kristen som voksen. Ikke at dette nødvendigvis resulterte i noen entusiasme fra et pietistisk hold som fortsatt var godt synlig. Det var kjærlighets­budskapet snarere enn helvetes­redselen som overbeviste henne, og hun hadde funnet troen mens hun satt i nattkjolen og leste Johannes-evangeliet med et glass rødvin til.

Men den som kanskje tok det tyngst, var hennes berømte far Johan – hvis ateisme var av en nidkjærhet ikke svært forskjellig fra svovel­predikanters. Både troen og konflikten med faren ble tema for Bretts bøker. Hun kom dermed til å personifisere et uvanlig tidlig oppgjør med den lite velsmakende sausen av adferd, ideer og holdninger som vi for enkelthets skyld kan kalle seksti­åtteriet – ja, faktisk mens det hele pågikk.

Hun var for kristentroen og mot det totalitære, mens det var påkrevd å være det motsatte. Hun gikk motstrøms og hadde rett. Og siden strømmen ikke er så svært forskjellig i våre dager, om enn det totalitære er kommet i en ny innpakning, passet det ikke å minnes henne i marsdagene i 2014.

Den smålige norske offentligheten er altså blant universets natur­konstanter. Om Henrik Ibsen hadde våknet fra de døde i 1975 eller 2015 og lyttet til duren fra det som skulle ha vært et åndsliv, ville det for ham ha fortonet seg som om han i mellomtiden bare hadde gått seg en liten luftetur.