Einar Gelius fikk mye kjeft i spaltene for sin kritikk av islam, og mye støtte fra vanlige folk. Han må forsvare seg i Dagbladet, men det minner mest om et tilbaketog. Dagbladet.no.

I kronikken min er det spesielt én setning som har falt mine kritikere tungt for brystet, og det er setningen: «Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag». Jeg innrømmer at setningen kan oppfattes for bombastisk. Jeg vet selvsagt at islam er like mangfoldig og mangeartet som kristendommen, og at islam ikke bare er Koranen, men også tradisjoner, fortolkninger og ikke minst de troendes praksis. Jeg vet også at mange troende muslimer lever sine liv i fred og harmoni innenfor demokratiet og de humanistiske verdier. Jeg har ikke ønsket å ramme disse med uberettiget kritikk. Og korte setninger i en kronikk gir ikke alltid rom for nyansene. Mitt engasjement i denne saken skyldes ene og alene min kamp mot all maktmisbruk og tvang. Jeg har sett og opplevd altfor mye av religiøs maktbruk og diskriminering.

Er islam like mangfoldig og mangartet som kristendommen? Mange muslimer lever i fred, men lever de i fred innenfor demokratiet? Hva betyr fred? Og lever den etter de humanistiske verdier? Definisjoner etterlyses.

Det triste er, at mange muslimer utsettes for den samme maktbruk av sine religiøse ledere – slik kristne har opplevd maktbruk og tvang av sine biskoper og prester opp igjennom historien.

Dette er Obama-talk, og det kalles relativisering. Man henter opp skrekkeksempler fra historien for å relativisere, dvs svekke dagens overgrep. Er det en gyldig fremgangsmåte? Er den relevant? Sier den noe? Drev korsfarerne og ødela historiske monumenter som hadde overlevd i to tusen år eller mere? Og hva var korstogene et svar på? Gelius’ sammenstilling blir for svak.