Sakset/Fra hofta

Bergens Tidenes Hilde Sandvik hører til de få som lytter til Danmark og forsøker å lære. Men når hun behandler Jyllands-Postens leder En ny slags krig, stikker hun foten i vannet, for så å trekke den til seg igjen.

Det sier mye om norsk debatt at en lederartikkel som slår fast det opplagte – at Vesten befinner seg i krig, skal bli møtt med slik motstand og avsky. Sandvik forsøker å gjøre begge leire til lags, hun unnskylder Jyllands-Posten med at den har måttet leve med et umenneskelig press.

Sandvik er enig i JPs analyse, men mener så at avisen gjør det lett for seg ved å proklamere kulturkrigen som faktum.

Deira einaste svar på utfordringa er å erkjenne dei valdelege og mobiliserande drivkreftene i islamismen – og erklære kulturkrig.
Leiaren gir ikkje rom til drøfting av at Europa i periodar har levd godt på innvandringa – også frå muslimske land. Det er heller inga erkjenning av Europas eiga kolonihistorie, som mellom anna har gitt Frankrike stor muslimsk befolkning – eller diskusjon om dei internasjonale rettsinstansane, som Flyktningekonvensjonen, som Danmark er forplikta av.
Hvis korstogene for tusen år siden er et gyldig argument, hvorfor ikke Mohammeds erorbringer? Det er denne ensidigheten og panikken som gjør at Sandviks friske åpning, blekner.
Hun anfører Politikens veteran-redaktør, Herbert Pundik, som sannhetsvitne. Men også jøder, danske som norske, kan bli forvirret og trå feil. Pundiks avfeiing av ytringsfriheten er arrogant og hans nedlatende omtale av muslimer har intet med toleranse eller humanisme å gjøre.

Hvad lærte vi af de danske karikaturtegninger?

”Det var et resultat af vores egocentriske holdning til omverdenen. Vi må indtil videre forholde os til virkeligheden, som også indebærer, at vi har skabt forudsætninger for, at unge danske arabere rejser ned og slås i Mellemøsten. Og en virkelighed, der betyder, at vi ikke bør træde på folk, der ligger ned, med satire. Behovet for at få bekræftet retten til ytringsfrihed er baseret på en løgn. Ytringsfriheden administreres konstant efter overordnede hensyn og af høflighedsgrunde. I dette tilfælde er der tale om et hensyn, der betinger ikke at være i krig med andre. Vi skulle hellere fokusere på at vinde indflydelse i en muslimsk verden, der befinder sig i en krise, gennem tillid.”

 

http://www.kristeligt-dagblad.dk/udland/man-skal-ikke-goere-grin-med-det-sidste-araberne-har-tilbage