Sakset/Fra hofta

Etter den første massakren i Paris for snart en uke siden, sa noen fremstående kommentatorer at Charlie Hebdo-terroren var Frankrikes 11. september: den rystende hendelsen som gjorde at ingenting blir som før.

For franskmenn var det altså mer sjokkerende enn terroren i Madrid den 11. mars 2004 og i London den 7. juli 2005. Disse hadde flere dødsofre – henholdsvis 191 og 52 vs. 12 –, men offentlighetene i Europa er nå engang for det meste nasjonale, sånn at alt gjør større inntrykk når det skjer i ens eget land, selv om man befinner seg fysisk langt fra begivenhetene.

Det var også mer sjokkerende enn det blodige gisseldramaet i kosher-butikken to dager senere. Dette kan et stykke på vei forklares med at det skjedde etter en kalddusj som vekket den mentale alarmberedskapen til live, med at antall ofre var færre (4 vs. 12), og med at dramaet ikke varte like lenge, men ble avsluttet med stormingen.

Ikke desto mindre gjenstår spørsmålet: Hvorfor var det akkurat Charlie Hebdo som ble Frankrikes 9/11?

For det er jo ikke sånn at landet var blitt spart for terrorisme i tiden forut for massakren.

Gjennom elleve dager i mars 2012 var Frankrike vitne til et annet terrordrama, hvor sju mennesker ble drept i tre forskjellige episoder, og ugjerningsmannen ble drept i skuddveksling med politiet etter en menneskejakt som pågikk i tre dager.

mohammed-merah-5

Den 23 år gamle Mohammed Merah, fransk borger med algeriske røtter, drepte en rabbiner og tre skolebarn på en jødisk skole i Toulouse, etter først å ha tatt livet av tre militære med nordafrikansk bakgrunn.

Og det var ikke første gang franske jøder var blitt drept av muslimske fanatikere.

ilan-halimi

Unge Ilan Halimi ble i 2006 torturert over mange dager innen han ble drept av islamister.

Hvorfor ble ikke Toulouse den store oppvåkningen med etterfølgende massemønstring? Var det ikke på tide å innse for alvor at den muslimske fundamentalismen var blitt en dødelig trussel, ikke minst med tanke på at Merah også ble gjenstand for hyllest? Var det noe man plutselig forstod sist onsdag som ikke var klart etter Toulouse-terroren?

Neppe.

Dermed gjenstår en mulig forklaring som ikke er behagelig: at Charlie Hebdo var mer sjokkerende fordi de fleste ofrene var innfødte franskmenn som utøvet en frihet Voltaire fremhevet med sine berømte ord om å dø for andres rett til å ytre seg på en måte man selv er uenig i. Det var et angrep på sivilisasjonen, i det alt overveiende representert ved franskmenn «de souche».

Melanie Phillips spør i The Times:

Why is freedom of expression deemed more important than Jewish lives?

Eller livene til franskmenn med nordafrikansk bakgrunn, kunne man i lys av Toulouse-terroren legge til.

Spørsmålet er en smule provokatorisk, gitt at personer som har ytret seg, er blitt drept for det. Men den lenge pågående volden og aggresjonen mot franske jøder, er i det store og hele blitt oversett eller bortforklart.

Phillips forklarer noe alle burde ha skjønt:

This is not just a threat to Jews. It is the principal driver of the Islamist onslaught against the west. From the founder of modern radical Islamism, Sayyid Qutb, through the writings of Osama bin Laden to the Hamas charter, Islamists contend that the Jews have created the evils to be eradicated: America, modernity and the west.

Yet paralysed by their phobia about “Islamophobia”, hung up by their obsession with “Palestine” and twisted by Holocaust guilt into a profound reluctance to acknowledge Jewish victimisation, Britain and Europe have failed to grasp that the fate of the Jews, in both Israel and the diaspora, is inextricably bound up with the fate of the west.

Antisemittismen er ikke et marginalt problem, men en sinnsforstyrrelse som undergraver sivilisasjonen, konkluderer hun. Det som har skjedd med franske jøder, burde ha blitt oppfattet som et forvarsel. I stedet fekter man febrilsk med armene for ikke å innse at dette jødehatet utgår fra den muslimske verden, og er rotfestet i den samme.

[M]any world leaders refuse to acknowledge this threat comes from an Islamic religious war. At yesterday’s Paris rally, David Cameron at least referred to “Islamist extremism”. Until then, along with President Hollande and others, the British government claimed that Muslim terrorism had “nothing to do with Islam”.

Ingen er blindere enn den som ikke vil se. Men ikke å observere virkeligheten er ikke bare dumt, det er også farlig.

 

Jews, not cartoonists, are Islam’s real enemy